Film

Filmanmeldelse «Lassie kommer hjem»: Småkoselig for de minste

Denne tyske barnefilmen om tidenes hundestjerne blir neppe starten på en ny «Lassie»-serie.

Dagsavisen anmelder

3

BARNEFILM

«Lassie kommer hjem»

Regi: Hanno Olderdissen

Tysk, 2020

Det sies at historien om verdens mest kjente hund startet under første verdenskrig. På nyttårsaften 1915 ble det britiske slagskipet «HMS Formidable» senket av tyske torpedoer, og over fem hundre soldater omkom. Den lokale puben Pilot Boat åpnet ølkjelleren sin for oppbevaring av likene, men bareierens collie-hund klarte å forville seg ned dit. Hunden begynte å slikke ansiktet til en av de døde soldatene, og nektet plent å flytte seg. En halvtime senere våknet denne soldaten opp; han viste seg å bare være bevisstløs - og kroppsvarmen fra hunden hadde holdt ham i live. Den hundens navn var Lassie, og beretningen om mirakelhunden spredde seg i britisk presse.

Les også: Anmeldelse «Sjel»: Ny Pixar-perle er en sjelfull hyllest til jazzen og livet

Blant dem som ble rørt av denne historien var forfatteren Eric Knight, som selv hadde tjenestegjort som kaptein under første verdenskrig. I 1940 skrev han romanen «Lassie Come-Home», som ble filmatisert tre år senere. En enorm suksess som gjorde den trofaste collien til et popkulturelt fenomen - og blant mye annet fostret seks oppfølgere, en masse leketøy, tegneserier pluss en TV-serie som varte i sytten sesonger.

La oss ikke overdrive, dette er bare en middelmådig, småkoselig barnefilm. En nyinnspilling av den aller første Lassie-filmen (og romanen), der handlingen er flyttet fra depresjonstidens Yorkshire og til dagens postkort-idylliske Bayern. Familien til tolvåringen Florian Maurer (Nico Marischka) sliter med økonomien. Florians eneste lyspunkt er hans trofaste collie Lassie, som hver dag løper ivrig hjemmefra for å møte ham etter skoletid. Synd Lassie vekker raseriet til den mugne huseieren fru Möller. Foreldrene ser ingen annen løsning enn å sende Lassie på «ferie» noen uker, til fru Möller roer seg litt.

Les også: Filmanmeldelse «Pjokken i flokken»: Puddelpudding for de små

Pappa Andreas omplasserer Lassie hos den konkurstruede greven Von Spengel, som har besøk av barnebarnet Priscilla (Bella Bading, i rollen ti år game Elizabeth Taylor hadde i originalfilmen). Under en tur til grevens sommerhus stikker hun av og begir seg ut på en 800 kilometer lang reise for å bli gjenforent med Florian, som rømmer hjemmefra for å finne henne sammen med jevngamle Priscilla.

Som forventet er filmen dubbet på norsk, med rutinert stemmeskuespill av blant andre Teodor Barsnes-Simonsen, Frida Wevling og Nils Vogt. Den tyske tittelen kan oversettes med «Lassie – en eventyrlig reise», men i motsetning til den snart åtti år gamle originalfilmen får vi ikke sjansen til å oppleve så mye av denne reisen. Siden det krever mye tid å trene hundeskuespillere dyttes Lassie i bakgrunnen under store deler av spilletiden, til fordel for menneskelig dramatikk som aldri blir særlig interessant eller gripende. Ellers følger «Lassie kommer hjem» formelen fra originalen, bare oppdatert med noen sporadiske referanser til nymotens mobilkameraer.

Les også: Filmanmeldelse «Wendy»: Peter Pan uten tryllestav

Produsentene fortjener litt ros for å unngå digitale hundestunts, og det er ingen scener der vi får følelsen av at Lassie er i fare. Hun er litt mer rampete enn normalt, men oppfører seg stort sett som en helt alminnelig, veltrent bissevov. Fine hunden. Det er et problem at hovedpersonen Florian er en såpass usympatisk og sutrete guttunge, og at vi aldri får noen klar fornemmelse av at han har et så nært bånd til hunden sin.