Film

Filmanmeldelse «I am Greta»: Kanarifuglen i gullgruven

Dokumentarfilmen om Greta Thunberg handler om å være på rett sted til rett tid.

Dagsavisen anmelder

5

DOKUMENTAR

«I am Greta»

Regi: Nathan Grossman

Sverige, 2020

Å lage dokumentar dreier seg i stor grad om timing: å være på rett sted til riktig tid, og vite når du bør skru på kameraet. Regissør Nathan Grossmann rettet først kameraet mot femtenåringen Greta Thunberg i 2018, før fint få ante hvem hun er. Tanken var å følge denne snusfornuftige jenta med museflettene et par dager, mens hun satt mutters alene utenfor den svenske riksdagen i Stockholm med et håndskrevet skilt: «Skolstrejk för klimatet». Et år senere hadde hun startet en folkebevegelse på sosiale medier, og fikk følge av flere millioner klimaaktivister verden rundt. Så Grossman snublet tilfeldigvis over litt av en historie her.

Les også: Anmeldelse «Welcome to Chechnya»: Viser en barbarisk virkelighet

Som Greta Thunberg selv sier i filmens åpning: alt dette ville ha virket som en spillefilm hvis det ikke var så usannsynlig. Hun irettesetter stadig overbegeistrede voksne som hevder at «alt dette er på grunn av deg!», og understreker at dette ikke dreier seg om henne i det hele tatt: men om klimakrisen. Kloden vår er i ferd med å bli ødelagt og tiden renner ut, så vi må handle før det er for sent. Et budskap som selvfølgelig blir litt paradoksalt i en dokumentar som retter søkelyset mot privatpersonen Greta Thunberg, og ikke først og fremst mot hjertesaken hun kjemper for.

Å la oss bli bedre kjent med henne har allikevel en viktig funksjon, ikke minst på grunn av all den hatefulle hetsen Greta har blitt utsatt for - av klimafornektere som føler at det innafor å mobbe en tenårig jente fordi hun har Aspergers syndrom. Et drøy uke før USA-premieren på streaming-plattformen Hulu har filmen allerede blitt rammet av en hatkampanje fra konservative nettroll, som har teppebombet «Greta» med falske anmeldelser og lave karakterer. Så noen føler seg åpenbart veldig truet.

Les også: Filmanmeldelse: «Borat Subsequent Moviefilm»: Borat i strupen på Trumps Amerika

Filmen er en dokumentasjon av det viktigste året i Greta Thunbergs unge liv, fra sensommeren 2018 til høsten 2019. Mye har allerede skjedd siden den gangen, så dette blir neppe den definitive dokumentaren om henne. Men «Greta» er i alle fall den første. Regissør Nathan Grossman hadde ikke noe filmteam: det var bare ham som fulgte Thunberg og familien med et kamera – så han kommer veldig tett innpå henne, og fanger opp noen veldig private, intime øyeblikk som gir oss en bedre forståelse av hvordan hun fungerer. Et mobbeoffer med en sterk fornemmelse av å være utenfor og usynlig, som plutselig blir en av de mest synlige tenåringene i verden. På noen måter virker hun mye yngre enn sine femten/seksten år. På andre måter betydelig mer moden enn dem hun snakker med, som inkluderer flere av klodens mest prominente statsledere. Pluss blant andre Paven og Arnold Schwarzenegger.

Les også: Greta Thunberg er kåret til årets person av Time

Det er et enormt ansvar Greta Thunberg har plassert på de vevre skuldrene sine, og filmen legger ikke skjul på at Thunberg er belastet med utfordringer som gjør alt hun har oppnådd desto mer imponerende. Foruten autisme har Greta slitt med tvangslidelser, spiseforstyrrelser og hadde i en periode selektiv mutisme, der hun ikke var i stand til å kommunisere med andre enn foreldrene sine. Men for Thunbergs del er Aspergers syndrom nærmest en superkraft, som tilsynelatende gir henne evnen til å holde fokuset på det essensielle i et hav av støy, og ikke la den enorme medieoppmerksomheten distrahere henne fra målet. Det gir henne dessuten evnen til å filtrere bort all bullshit og eksponere storpolitikken for hva det er: et teater drevet av tomme løfter.

Greta er ute av stand til å la seg smigre av ros, har null tålmodighet med overfladisk kjendiseri og har ingen interesse av materialisme. Noe som bidrar til å gjøre henne til en så effektiv aktivist, og et mareritt for handlingslammede maktfigurer som er vant til å pasifisere brysomme dissidenter ved å dra dem ned til sitt nivå. Det er en sann fryd å se selvtilfredse pamper og opportunistiske maktgubber først klappe Thunberg nedlatende på hodet, bare for å bli stive i maska og olme i blikket så fort hun avkler dem i de nådeløse talene sine. Noe som samtidig forklarer hvorfor hun har klart å piske opp så mye sinne blant totalitære statsledere som Putin, Bolsonaro og Trump.

Les også: Alternativ nobelpris til Greta Thunberg

At foreldrene tilhører «den liberale kultureliten» (moren er operasangeren Malena Ernman, faren er skuespilleren Svante Thunberg) har bare gjort den ytterste høyrefløyen enda mer rasende. Pappa Svante følger datteren på miljøkonferanser verden rundt, under miljøvennlige tog- og båtturer. Han gir inntrykk av å være overveldet av det uventede oppstyret, og bare fokusert på at datteren skal ha det bra. Vi ser frykten i øynene til Svante mens han blir kurset i livredning, som om det for første gang virkelig demrer at datteren bokstavelig talt risikerer livet for klimasaken. Hun mottar jevnlig drapstrusler og blir angrepet av mektige menn som gjør seg søkkrike på å ødelegge miljøet. Så filmen fungerer best som en nådeløs eksponering av de konservative kreftene som har avvist Greta Thunberg som en PR-kåt papegøye, og et talerør for griske foreldre (for ordens skyld: hverken hun eller familien har profittert på filmen, og de hadde ingen råderett over det ferdige resultatet). De viser seg å være det stikk motsatte. Dette ble skrevet mens amerikanere bestemmer seg for om de foretrekker fire år til med en narsissistisk, korrupt klimafornekter eller ikke. Uansett utfall av valget i USA har Thunberg en overveldende oppoverbakke foran seg. Det har vi alle sammen.