4
GRØSSER
«Host»
Regi: Rob Savage
England, 2020
«Host» er en hjemmelaget lavbudsjettproduksjon spilt inn via videokonferanse-tjenesten Zoom, med skuespillere isolert i Corona-karantene. Den britiske regissør-skøyeren Rob Savage startet dette prosjektet som et veldig vellykket Zoom-pek mot noen venner, mens han narret dem til å tro at han var under angrep av en demonisk skikkelse som skjulte seg på loftet. Dette videoklippet ble en viral-hitt på sosiale medier, sett av over seks millioner mennesker. Noe som ledet til at skrekk-kabelkanalen Shudder tilbød seg å finansiere en spillefilm med samme utgangspunkt. Flere av de samme personene som ble skremt av narrestreken til Rob Savage er tilbake foran webkameraene i «Host», og det at alt er laget av en tett sammenknyttet vennegjeng gir filmen en lystig, jovial atmosfære.
Noen lettskremte tøyespinner på nettet hevder at dette ikke bare er «årets skumleste grøsser», men «tiårets mest skremmende film!». Ha ha, nei. Ikke helt. Men «Host» er en skikkelig effektiv lek med hverdagsteknologi, som har en velutviklet sans for rampete moro, og lykkes over all forventning med å iscenesette en skrekkhistorie som er unikt for drittåret 2020.
Les også: Filmanmeldelse «Let Them All Talk»: En såpass skravlete film burde by på bedre samtaler enn dette
Haley (Haley Bishop) har samlet en vennegjeng på Zoom, der de skal fordrive karantenetid-kjedsomheten med en spiritistisk seanse. Allerede før samtalen starter begynner ting å sprette ut av klesskapet hennes, muligens fordi dette ikke er Haleys første seanse. Snart får hun selskap av
Jemma (Jemma Moore), Emma (Emma Louise Webb), Caroline (Caroline Ward) og Radina (Radina Drandova). Sistnevnte flyttet inn med sin nye kjæreste Alan (Alan Emrys) like før «lockdown» startet, og er nå fanget i karantene sammen med en fyr hun akkurat har slått opp med. Også med på Zoom-seansen er rabagasten Teddy (Edward Linard), som koser seg i isolasjon i det romslige herskapshuset til sin ufordragelige rikmannskjæreste Jinny (Jinny Lofthouse). De har svømmebasseng og velfylt bar. Skål. Seansen skal ledes av mediet Seylan (Seylan Baxter), som forventer at dette oppdraget bare vil bli en time med spritmarinert, spiritistisk underholdning for en vennegjeng som prøver å sprite opp hverdagen med litt spenning.
Les også: Anmeldelse: «Den største forbrytelsen»: Skildrer det norske holocaust med nøktern grusomhet
Isteden benytter Jemma muligheten til å bølle litt, med en impulsiv «practical joke» som åpner portene for ukjente krefter. Herfra eskalerer situasjonen fort og effektivt, mens vennene blir utsatt for overnaturlige fenomener. Seylan lurer på om ånden de har fått kontakt med «er en venn?». Svaret er nei. Så veldig, definitivt nei.
Det merkes at «Host» er laget av unge skrekkfilmfans drevet av entusiasme, og selv om alt ble skapt via Zoom har regissør Rob Savage klart å iscenesette noen velorkestrerte «bø!»-øyeblikk – som i alle fall fikk meg til å hoppe litt i sofaen. Mens vi i normale skrekkfilmer stort sett bare må forholde oss til en bilderute av gangen, gjør videokonferanse-gimmicken at vi må holde oversikten på opptil sju av dem samtidig - mens vi saumfarer rutene etter skumle detaljer i bakgrunnen.
De mer ambisiøse skremmescenene ble filmet i all hemmelighet først, så de livredde reaksjonene til skuespillerne er ofte helt autentiske. For å bygge opp den rette stemningen overtalte Rob Savage dem alle til å delta i en Zoom-seanse før opptakene startet, så jeg håper virkelig at vi får se en «making of»-dokumentar om dette prosjektet.
Les også: Filmanmeldelse: «Mank»: Hva du enn gjør, ikke se dette sjeldne mesterverket på mobilen
Men selv om måten «Host» ble laget er unik, er selve filmen forholdsvis tradisjonell. Konseptet minner en del om Skype-skrekkfilmen «Unfriended» (2014), og i overkant mange scener er veldig inspirert av «Paranormal Activity»-serien. Så vi får plenty av håndholdte opptak av folk som sniker seg rundt i mørke leiligheter, mens skuffer og skap åpner seg, ting deiser i gulvet og folk blir dratt ut av døråpninger uten synlig grunn. I likhet med «The Blair Witch Project» (1999) deler rollefigurene navn med skuespillerne, og vi får flere nærbilder av snørrgråtende, livredde jenter. Men selv om vi har sett mye av dette før er «Host» fortsatt veldig effektiv, og såpass naturlig spilt at «found footage»-illusjonen aldri brytes totalt. Vel, rent bortsett fra at Zoom-møter normalt har en tidsfrist på førti minutter, mens filmen haler ut spilletiden til litt under en time.
Noe som er oppsiktsvekkende kort for en spillefilm, men sørger for at «Host» holder et fast gripetak på oppmerksomheten vår hele veien. Hvor mye jeg enn liker denne gerilja-grøsseren nøler jeg litt med å anbefale den som en kinofilm. Den optimale måten å se «Host» på er trolig (som undertegnede gjorde) på en bærbar-PC, der illusjonen om at dette er en ekte Zoom-konferanse opprettholdes hele veien – mens du hører skumle bankelyder fra vaskekjelleren.