Filmanmeldelse «Horizon Line»: Fort sett, lett glemt

3

DRAMA

«Horizon Line»

Regi: Mikael Marcimain

Sv./USA, 2019

Vi lever i rare tider, på alle tenkelige måter. Påkostede storfilmer slippes rett på streaming, mens beskjedne «rett-på-streaming»-titler settes opp på kino. Overlevelsesthrilleren «Horizon Line» ville i normale fall ha fungert helt ok hvis du oppdaget den langt nede i en av Netflix-kolonnene, og uansett ikke hadde noe bedre å finne på den kvelden. En usedvanlig uambisiøs B-film som sikter lavt, favner bredt og oppnår omtrent det den prøver å gjøre. Fort sett, lett glemt og egentlig ikke noe galt i det. Men som en av ukens få kinopremierer utenfor Oslogryta er dette slappe greier på autopilot og halv tank. Med et uinspirert manus skrevet av radarparet bak «10 Cloverfield Lane», og den spanske «The Shallows»-regissøren Jaume Collet-Serra oppført som en av de utøvende produsentene.

«Horizon Line» er svenske SF Studios’ første forsøk på å lage en engelskspråklig film for det internasjonale markedet, åpenbart på temmelig lavt budsjett. Det mest overraskende med dette prosjektet er ikke at det totale fraværet av svensk særpreg, eller at manuset er såpass svakt – men at de har klart å rekruttere den svenske TV-veteranen Mikael Marcimain til å regissere filmen. Han har tidligere stått bak de severdige dramaene «Call Girl» (2012) og «Gentlemen» (2014), men har her ofret alt personlig særpreg.

Les også: Filmanmeldelse «The Whistlers»: Eksentrisk sammensurium av snikmord, femme fatales og plystring

Amerikanske Sara (Allison Williams, sist sett i «Get Out») tilbrakte et idyllisk ferieår på Mauritius, der hun forelsket seg i dykkerinstruktøren Jackson (Alexander Dreymon, fra TV-serien «The Last Kingdom»). Forholdet deres begynte å bli seriøst da karrierebevisste Sara stakk av til London, for å starte en velbetalt jobb som PR-konsulent i et skinnende skyskraper. En tid senere vender Sara tilbake til paradisøya for å delta i bryllupet til en venninne, og etter en fuktig strandfest ender hun selvfølgelig opp til sengs med Jackson igjen. Dagen etterpå forsover hun seg, og går glipp av siste båt til bryllupsfeiringen på en naboøy. Heldigvis får hun haik av den aldrende piloten Wyman (Keith David), som også har en annen passasjer i det lille, putrende enmotorsflyet sitt. Jackson, naturligvis.

Anmeldelsen fortsteter under bildet.

Allison Williams som Sarah. Foto: SF Studios.

Les også: Nyskapende sjangerfilm

Flyturen går knirkefritt, kjæresteparet finner tilbake til hverandre igjen og alle har det kjempegøy på tidenes bryllupsfest. Rent bortsett fra at ingenting av det skjer, og isteden går absolutt alt galt. Piloten Wyman dør plutselig av et hjerteattakk, GPS-måleren, kompasset og autopiloten blir knust av en flygende surstofftank, drivstoffet siver ut av en ødelagt slange og en voldsom storm nærmer seg. Enda verre: mobiltelefonene deres har gått tomme for strøm. Snakk om helt plausibel uflaks. Sara har tatt noen uformelle flytimer og klarer å holde dem i lufta inntil videre, men ingen av dem er helt sikre på akkurat hvor de befinner seg. Under dem strekker havet seg i alle retninger, og under havflaten venter haiene.

Dette kan minne en del om «47 Meters Down»-filmene, som har den samme kombinasjonen av eksotiske ferieøyer, forutsigbar spenning, dumme amerikanskere med lav selvoppholdelsesdrift og digitale spesialeffekter av variabel kvalitet. Manuset er såpass mekanisk bygget opp at vi sjeldent får følelsen av at dette er noe som faktisk kunne ha skjedd mennesker ute i virkeligheten. Hver bidige ting som blir introdusert i den første akten spiller en viktig rolle innen den siste akten kommer, og fint lite av det som skjer er genuint spennende. «Horizon Line» er såpass tannløs at den faktisk har fått familievennlig tolvårsgrense her hjemme.

Les også: Filmanmeldelse: «New Order»: En visuell knyttneve av en tenkt revolusjon i Mexico

Allison Williams er en tilstrekkelig dreven skuespiller til å selge noen av de mer usannsynlige øyeblikkene, men hun klarer ikke å narre meg til å tro at en privilegert rikmannspike som har tilbragt et års badeferie på Mauritius ønskes velkommen tilbake med åpne armer og varme klemmer av lokalbefolkningen.

Det er på godt norsk «some white girl nonsense». Men bevares, Mikael Marcimain gjør en helt kompetent jobb, og det har en viss underholdningsverdi å se de to hovedpersonene kjempe mot alle odds og sunn fornuft mens de overlever takket være umenneskelig flaks. Man kunne ha håpet på at alle katastrofene de opplever har en akkumulativ effekt og vil lede til en skikkelig snedig avslutning. Men dessverre ikke; den som venter på overraskelser i «Horizon Line» venter forgjeves. Mesteparten av tiden har man følelsen av at skuespillerne sitter trygt i et trangt flyskrog plassert i filmstudio foran et blålerret, mens farene de utsettes for ble skapt på data i ettertid. «Horizon Line» er i det minste ikke kjedelig, men den er heller ikke særlig bra.