Film

Filmanmeldelse «Familien Bigfoot»: Tung på labben

«Familien Bigfoot» er en forglemmelig barnefilm fra en nokså begredelig regissør.

Dagsavisen anmelder

3

ANIMASJON

«Familien Bigfoot»

Regi: Jeremy Degruson & Ben Stassen

Be./Fr., 2020

Dette er årets andre dataanimasjon fra belgiske Ben Stassen, etter den hatverdige styrkeprøven «Dronningens corgi». Ikke akkurat et godt tegn, men «Familien Bigfoot» er i det minste en oppfølger til en av Stassens mer tolerable barnefilmer: «Bigfoot Junior» (2007). I følge min egen anmeldelse var dette «et homogent salgsprodukt med en prekær mangel på sjarm og velfungerende humor», og akkurat det samme kan sies om «Familien Bigfoot». Noe som etter Ben Stassens begredelige målestokk nærmest er en anbefaling, så det føles nesten som en velsignelse at «Familien Bigfoot» bare er totalt forglemmelig.

Les også: Knutsen og Ludvigsen plate for plate

For å være rettferdig har filmene fra Stassens samlebånd-animasjonsstudio nWave Pictures blitt mer teknisk kompetente med årene, med gradvis høyere budsjetter. «Familien Bigfoot» kostet over tjue millioner dollar, noe som fortsatt er rundt en femtedel av kostnaden på dataanimasjonene Stassel prøver å konkurrere med. Bakgrunner og omgivelser har en brukbar detaljrikdom, mens figuranimasjonen (særlig av mennesker) er preget av stiv ansiktsmimikk og døde, tomme øyne. Det hjelper heller ikke at filmen er såpass ugrasiøst oversatt til norsk, selv om de norske stemmeleggerne (som inkluderer Jesper Leporanta, Jeppe Beck Laursen, Sarah MC Berge og Stig Henrik Hoff) gjør sitt beste med materialet de får utdelt. Noen av dem klarer seg helt greit, mens enkelte sidefigurer er så overlesset med vendinger som «værra» «har’ukke» og «serru» at de høres ut som revyartister fra femtitallet.

Les også: Anmeldelse «Dronningens Corgi»: Lukter omtrent like friskt som en park på vårparten

I forgjengeren «Bigfoot Junior» oppdaget trettenåringen Adam at faren hans var selveste Bigfoot, som levde langt ute i skogen etter et mislykket DNA-eksperiment. I følge filmens mytologi kan Bigfoot-er (eller eventuelt Bigfeet) løpe kjempefort, helbrede skader med glittermagi og snakke med dyr akkurat som Dr. Doolittle. Adam har arvet disse storfot-superkreftene av sin pappa, bortsett fra den frodige hårveksten. Nå som pappa Bigfoot har vendt tilbake til sivilisasjonen prøver de å leve et normalt familieliv, men hans nye kjendisstatus skaper kaos.

Les også: Filmanmeldelse: «Husnissene»: Sukkersøte rampenisser

Bigfoot senior velger å benytte sine tilmålte femten minutter i rampelyset for å gjøre verden litt bedre, og drar til Alaska for å hjelpe miljøvernere i kampen mot et oljeboringsselskap. Der forsvinner han sporløst etter å ha sneket seg inn på oljeboringsområdet. Adam og mamma Shelley bestemmer seg for å kjøre ut på langtur til Alaska for å finne ham, sammen med den snakkende grizzlybjørnen Wilbur og den usedvanlig irriterende vaskebjørnen Trapper. Humoren her er på lavt nivå med tidligere Stassen-filmer, og flere scener fikk meg til å spontant klynke oppgitt i kinosalen. Urgh.

Les også: Filmanmeldelse: «Trolls – verdensturne»: Sukkerkick for småtroll

I likhet med forrige film ser ikke «Familien Bigfoot» ut til å være sikker på om dette skal være et eventyr for litt eldre barn, eller gjøglete underholdning for de minste. Scenene med farefulle actionscener kan være i overkant intense for dem under seks år, mens de slitsomme ablegøyene med snakkende dyr blir en styrkeprøve for de fleste over treårsalderen. Noen scener funger i det minste brukbart rent teknisk, med blant annet en «Indiana Jones and the Temple of Doom»-inspirert jaktscene i en enorm gruvesjakt. Ben Stassen lirker inn noen malplasserte referanser til «fake news», men Donald Trump gjør heldigvis ikke et dataanimert gjestespill denne gangen. Filmen har i det minste et sympatisk miljøvernbudskap, som understreker at vi alle kan gjøre en forskjell. Så to tomler opp fra Greta Thunberg, kanskje, men på Ben Stassen-skalaen scorer ikke «Familien Bigfoot» noe særlig mer enn et likegyldig skuldertrekk.