3
DRAMA
«Familiefesten»
Regi Cedric Kahn
Fra. - 2019
Vi har ikke sett mye til Cedric Kahn her hjemme, men i Frankrike har han skrevet, regissert og jobbet som skuespiller i over tjue år. «Familiefesten» er så vidt jeg vet den første av filmene hans som settes opp på kino i Norge, og det er for å være brutalt ærlig litt vanskelig å begripe hvorfor. Et erkefransk, borgerlig familiedrama av den typen vi har sett så utmattende mange ganger før, opptil flere av dem med Catherine Deneuve i hovedrollen. På eldre dager ser den legendariske divaen ut til å ha plassert seg komfortabelt i en posisjon som bestemoderlig matriark, omgitt av et ensemble av yngre karakterskuespillere. Denne gangen er hun Andrea (Catherine Deneuve), som har samlet hele slekta for å feire syttiårsdagen sin.
Les også: Filmanmeldelse «Knerten og sjøormen»: Sommeridyll og skjær i sjøen
Den digre familievillaen fylles opp av Andreas voksne barn, respektive ektefeller og barnebarn. Lunsjbordet dekkes opp i den frodige hagen, og alt er duket for koselig sommeridyll helt til Andrea får en uventet telefon fra Claire (Emmanuelle Bercot). Hennes eldste datter fra et tidligere ekteskap, som forteller at hun kommer rett fra flyplassen for å delta i feiringen. Claire stakk av til California for flere år siden, og etterlot sin tenårige datter Emma (Luana Bajrami, sist sett i «Portrett av en kvinne i flammer») hos Andrea mens hun dro ut på lykkejakt. Men nå er Claire plutselig tilbake.
Claire røsker opp i familieidyllen som en tasmansk traumetornado, og er åpenbart i psykisk ubalanse. Høyt opp og langt nede, ofte i samme minutt. I det ene øyeblikket manisk lykkelig, i det neste så bipolar-fortvilet at tårene spruter ut av øynene. Hun har planer om å åpne en veganerrestaurant i Portugal, og trenger to hundre tusen euro nå med det samme, takk. Vi aner at mamma Andrea har tilbragt mesteparten av livet med å unnskylde datteren, mens hun stanakket overser hennes mentale problemer. Men situasjonen er mer komplisert enn vi først aner: familiehjemmet ble kjøpt for arven Claire fikk etter sin avdøde far. Andrea er nærmest patologisk unnvikende, mens ektemannen Jean (Alain Artur) melder seg totalt ut av familiekonfliktene. Claire er jo tross alt ikke hans datter.
Les også: Prises av sine egne
Deres bohemiske sønn Romain (Vincent Macaigne) annonserer at han akter å filme dem alle til en konseptkunst-dokumentar om familiebånd. Jeg har en følelse av at Romain snakker på vegne av regissør Cedric Kahn da han på et tidspunkt hevder at det bare er tull at filmer trenger en historie. Han er en pompøse tåpe med et veldig sårbart ego, og minner mistenkelig om rollefigurene Vincent Macaigne tidligere har spilt i «Mellom linjene» (2008) og «C’est la vie!» (2017). Romain har dratt med seg den betydelig yngre kjæresten Rosita (Isabel Aime Gozalez-Sola) til familiefesten, og hun blir så neurotisk over all kranglingen at hun prøver å stikke av. Mens Romain prøver å regissere familien foran kamera (og beskjedent sammenlikner seg selv med cineast-yndlingen Yasujiro Ozu), blir storebroren Vincent (regissør Cedric Kahn) stadig mer irritert. Han er en velstående pragmatiker som svever rundt på en sky av selvtilfreds overlegenhet, og en mann som åpenbart er vant til å ha kontrollen.
Les også: Filmanmeldelse «The King of Staten Island»: Kongen av millennial-angst
«Familiefesten» er for overfladisk til å fungere som et psykologisk drama, og alt for fokusert på utagerende følelsesutbrudd til å fungere som en syrlig dramakomedie. Tonen vingler veldig, og til slutt er det sannelig ikke så lett å skjønne hvorfor vi frivillig skal å tilbringe en lang dag i selskap med denne slitsomme familien. Cedric Kahn har produsert, delvis skrevet og regissert filmen, så han har ingen andre å skylde på enn seg selv. Men han gjør i det minste en helt respektabel skuespillerprestasjon her. «Familiefesten» gir dessuten et ensemble med dyktige fagfolk sjansen til å flekse skuespiller-musklene. Emmanuelle Bercot gjør en så troverdig innats som Claire at vi virkelig kjenner på kroppen hvor krevende, frustrerende og utmattende hun er. Bercot ser ut til å spesialisere seg på å portrettere rollefigurer som utfordrer sympatien vår til bristepunktet, men denne gangen er hun i det minste ikke så migrenefremkallende manisk som i den uutholdelige styrkeprøven «Min elskede» (2015).