4
Drama
«Emma.»
Regi: Autumn de Wilde
Eng. 2020
Spør du meg er «Clueless» (1995) fortsatt den beste filmatiseringen av Jane Austens romanklassiker «Emma», men det er sannelig nok å velge mellom – enten du foretrekker Gwyneth Paltrow-versjonen fra 1996 eller de rundt åtte forskjellige TV-versjonene. Årets variant legger til et symbolsk punktum etter navnet på hovedpersonen i tittelen, men det betyr neppe at «Emma.» blir et definitivt punktum for Jane Austen-filmatiseringer fremover. Dette er langt fra en like stor triumf som Greta Gerwigs tolkning av Louisa May Alcotts «Little Women» (som fortsatt kan ses på kino her hjemme), men det skyldes mest at «Emma.» er en historie som for lengst har mistet sin relevans.
Les også: Anmeldelse «The Farewell»: Den gode løgnen
Et fjærlett, overfladisk snobbedrama om en privilegert pappapike som jekkes ned noen velfortjente hakk, med en hovedperson Austen selv beskrev som «en heltinne ingen andre enn jeg selv vil like noe særlig». En klassisk, oppkneppet krinoline-romcom som starter og ender med et drømmebryllup, og det skandaløse høydepunktet er noen uvennlige ord ytret under en overdådig piknik. Fremfor å modernisere historien nevneverdig foretrekker regidebutanten Autumn de Wilde å lene seg hard inn i romanens luksuriøse sukkerspinnverden, sikkert vel vitende om at mange foretrekker å spise seg mett på bløtkake i disse apokalypsetider.
Den selvopptatte, egenrådige overklassepiken Emma Woodhouse (Anya Taylor-Joy) innbiller seg at hun er en mesterlig giftekniv, og som en viktoriansk motsvarighet til Tinder anser hun det som sin livsoppgave å plukke ut passende ektemenn til kvinnene i rikmanns-landsbyen Highbury. Ifølge åpningsteksten (og romanen) er Emma «vakker, smart og rik», og har i sine nesten 21 år levd i en verden der veldig lite noensinne har opprørt eller forarget henne. Det er naturligvis i ferd med å forandre seg.
Les også: Filmanmeldelse «For Sama»: Et nært portrett av Aleppos sønderbombede hjerte
I motsetning til de fleste Austen-heltinner lever ikke Emma under noe press for å finne seg en passende ektemann selv, siden hennes hypokondriske pappa (Bill Nighy) allerede er økonomisk sikret og bare ønsker at datteren skal bo hjemme i familiens overdådige herskapshus resten av livet. Hun tar den enfoldige venninnen Harriet Smith (Mia Goth) under vingen, og manipulerer henne til å tro at den fjollete landsbypresten Mr. Elton (Josh O’Connor) er et mye bedre valg enn den staute bondegutten som er forelsket i henne. Synd presten egentlig svermer for Emma, som har gode intensjoner og et forholdsvis rent hjerte, men forkludrer kjærlighetslivet til alle i sin omgangskrets. Inklusive seg selv.
Den unge skrekkprinsessen Anya Taylor-Joy («The Witch») er et smart valg til å spille denne rollen, og hun gir Emma noen skarpere kanter med sitt blotte nærvær. Taylor-Joy har en evne til å se uutgrunnelig uhyggelig ut, som en blanding av et romvesen, en «Westworld»-androide og den sosiopatiske lillesøsteren til Emma Stone. Filmen er jevnt over veldig vel-castet (Mia Goth er et perfekt valg som troskyldige, naive Harriet), og regissør Autumn de Wilde er ikke redd for å gjøre historien noen grader mer sexy enn Jane Austen sikkert ville ha vært komfortabel med.
Les også: Filmanmeldelse «The Hunt»: Rødt mot blått i politisk mettet actionthriller
Amerikanske de Wilde har en bred fortid som rockefotograf og musikkvideomaker, noe som garanterer at hennes tolkning av «Emma.» i det minste ser veldig lekker ut – og minner mer om Kubricks «Barry Lyndon» enn et tradisjonelt Austen-kostymedrama. Selv det fargesprakende kostymedesignet (av Oscar-vinneren Alexandra Byrne) er helt utsøkt. Autumn de Wilde skrur dessuten opp humoren flere hakk, i et ikke udelt vellykket forsøk på å forvandle historien til en slags screwball-komedie i korsetter og krinoliner. Dette føles som en amerikansk silkebånd-tolkning av en erkebritisk historie, der noe av Jane Austens sofistikerte vidd må vike for bredere ablegøyeri.