2
DRAMA
«Domino»
Regi: Brian De Palma
Da./USA./m.fl. - 2019
En livløs terroristthriller preget av kaos bak kulissene, som mest er av interesse på grunn av talentene som var involvert. Opprinnelig skulle Hans Petter Moland ha regien, og da han forlot prosjektet ble De Palma rekruttert. Et dristig valg for en europeisk samproduksjon med danske skuespillere, og et manus av norske Petter Skavlan («Kon-Tiki», Den 12.mann»). Hvor mye av dette manuset som ble filmet, og hvor mange sider som måtte rives ut av budsjetthensyn, det er fortsatt et åpent spørsmål. Petter Skavlan bør neppe klandres for at «Domino» floppet, og ikke engang De Palma kan holdes ansvarlig. Produksjonen ble angivelig finansiert av et konsortium av «tax shelter»-selskaper, som ikke hadde orden på sysakene og neppe var særlig opptatt av å lage kvalitetsfilm.
Les også: Filmanmeldelse «The Old Guard»: Livet suger og du dør aldri
Skavlan har beskrevet dette som «en trøblete produksjon», mens Brian De Palma uttalte til bladet Le Parisien at innspillingen var: «en fryktelig opplevelse! Filmen var underfinansiert, bak tidsskjema, produsentene løy til oss, og deler av staben fikk ikke betalt». Resultatet er deretter, og kan minne mye om Tomas Alfredsons usammenhengende filmatisering av Jo Nesbøs «Snømannen» (2017), bare laget på et lavere budsjett. En desto større skuffelse for oss som virkelig beundrer De Palma, en sjangerauteur som i sin storhetstid virkelig satte fyr på filminteressen til undertegnede. En visuell historieforteller kjent for en lang rekke klassikere, som inkluderer alt fra «Blow Out» (1981) til «Scarface» (1983) og «The Untouchables» (1987). Han laget min type film, De Palma.
Les også: «Grazie mille», maestro Morricone
At han i en alder av snart åtti år er redusert til å påta seg oppdrag som «Domino» føles deprimerende, selv om ikke engang de begredelige arbeidsforholdene har klart å slukne De Palmas talenter. Innspillingen ble fullført i 2017, mens historien utspiller seg i Danmark anno juni 2020. I en alternativ dimensjon, der Corona-viruset ikke eksisterer og alle snakker engelsk. Politipartnerne Christian Toft (Nikolaj Coster-Waldau) og Lars Hansen (Søren Malling) svarer på et rutinemessig anrop om hjemmebråk i en bygård i København sentrum, og snubler over et mord. I leiligheten finner de alt man måtte trenge for å iscenesette en voldsom terroraksjon – sammen med en mann bundet til en kjøkkenstol, med strupen skåret over og flere fingre kuttet av. De arresterer den libyske innvandreren Ezra Tarzi (Eriq Eboaney), som har blod på skoene og hat i skjegget. Han kutter strupen på politidetektiven Lars, og snubler ut av et vindu.
Les også: Filmanmeldelse «Familiefesten»: Fransk pappvin på kino
De Palma benytter sjansen til å iscenesette en «Vertigo»-inspirert takrennejakt, som ender med at Christian Toft deiser ned i et strategisk plassert tårn med tomatkasser. Før Christian mister bevisstheten ser han Tarzi bli bortført av dresskledde menn, som viser seg å være CIA-agenter under ledelse av Joe Martin (Guy Pearce). En byråkratisk sosiopat som ikke går av veien for å kidnappe Ezra Tarzis familie for å presse ham inn i en illegal CIA-operasjon. Tarzi er allerede på hevntokt for å drepe ISIS-medlemmene som halshugget faren hans, og på sporet etter terroristlederen Salah Al-Din. En religiøs fanatiker som er travelt opptatt med et direktesendt terrorangrep på en filmfestival i Amsterdam, og planlegger noe enda verre i den spanske turistbyen Almeria.
Brian De Palma har omgitt seg med talenter; bak kamera finner vi Pedro Almodovars faste filmfotograf Jose Luis Alcaine, og musikksporet er komponert av maestro Pino Donaggio – som har jobbet med De Palma i over førti år. Regissøren forlot imidlertid prosjektet under etterarbeidet, noe som muligens forklarer hvorfor den orkestrale musikksporet ser ut til å være klippet inn i filmen helt på måfå. Og hvorfor det digitale filmfotoet er fargekorrigert på en måte som får alt til å se ut som en blass TV-produksjon. Selv med redusert kapasitet klarer allikevel De Palma å iscenesette noen oppriktig imponerende øyeblikk, inklusive et velorkestrert klimaks på et tyrefekterarena, til tonene av en fritolkning av Ravels «Bolero». Der ser vi virkelig De Palma kose seg, og gjøre det han gjør best - i et øyeblikk som egenhendig hever helhetsinntrykket. Men rundt åtte minutter med De Palma i godform er langt fra nok til å bære en hel film, særlig ikke en som er unnagjort på rundt åtti minutter før rulleteksten kommer.
Les også: Ny Milan Kundera-biografi: Et tvangsmessig behov for å ta kontroll over sitt eget image
Det ryktes at De Palmas komplette klipp av filmen var rundt førti minutter lengre, men jeg har mine store tvil. En mer plausibel forklaring er at budsjettet tok slutt før opptakene var ferdige, og at «Domino» ble tråklet sammen fra det materialet var tilgjengelig. Selv med flere innspillingsdager og mer pålitelige produsenter er det vanskelig å tro at «Domino» ville ha representert en kreativ triumf for De Palma. Han jobber resignert på bestilling her, uten å virkelig få sjansen til å utfolde sine betydelige talenter. Det er knapt andre enn Terry Gilliam som har vært hjemsøkt av mer uflaks, dårlig timing og kosmiske problemer enn De Palma, men vi får virkelig håpe at «Domino» ikke blir fyrens siste film. Den gamle spenningsmesteren fortjener virkelig en mer verdig svanesang enn dette.