Film

Filmanmeldelse: «Den sorte jord»: Folkemordet verden glemte

Historien om journalisten som avdekket folkemordet i Ukraina på 1930-tallet er blitt dels paranoid thriller, dels ren skrekkfilm.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«Den sorte jord»

Regi: Agnieszka Holland

Pol./Eng./Ukr. – 2019

Denne Gullbjørn-nominerte prisvinneren forteller den forholdsvis sanne historien om Gareth Jones (James Norton), en walisisk frilansjournalist og politisk rådgiver som avdekket folkemordet på rundt ti millioner ukrainere. Tungt stoff pakket inn i en paranoid thriller, som rundt midtveis forvandler seg til en ren skrekkfilm. Jones er ung, idealistisk og har en imponerende evne til å befinne seg på rett sted til rett tid.

I 1933 blir han en av de første journalistene utenfor Tyskland til å intervjue Adolf Hitler, om bord Richthofen-flyet sammen med Joseph Goebbels. En samtale som ryster Jones så grundig at han prøver å advare den tidligere britiske statsministeren David Lloyd George (Kenneth Craham) om farene for en andre verdenskrig. Han ender bare opp med å bli ledd ut av de hånlige gubbene i kabinettet, og blir kort tid senere permittert fra jobben som utenriksrådgiver.

Les også: Dette er høstens norske kinofilmer

Jones klarer å forhandle seg fram til et siste oppdrag før han slutter; å dra til Moskva for å intervjue Josef Stalin. Sovjetunionen ser ut til å ha unngått den økonomiske krisen som rammer resten av verden i kjølvannet av «Den store krigen», og ekspanderer industrien i en forrykende fart. Men Kreml er insolvent, så hvor kommer egentlig pengene fra? Gareth Jones drar til Moskva på journalistvisum, og blir plassert på det overdådige Metropolitan-hotellet, der han holdes under årvåkent oppsyn av statsagenter. Hans eneste sikre kontakt i Sovjet er en kollega som ble funnet myrdet utenfor hotellet like før Jones ankommer Moskva. Folk blir bortført i lobbyen, og stemningen er veldig ladet. Noe er definitivt i emninga.

Les også: Debuterer som regissør med film om voldsoffer

Jones tar kontakt med Walter Duranty (Peter Sarsgaard), byråsjefen for Moskva-kontoret til avisen New York Times. En høyt respektert Pulitzerpris-vinner som helhjertet støtter Stalins kommunisutopi, og blir veldig unnvikende så fort Jones begynner å stille brysomme spørsmål. Alle utenriksjournalister holdes i karantene i Moskva, og Duranty distraherer dem med hedonistiske fester. Rene orgier der han byr på et fargerikt utvalg av alkohol, dop, jazzplater og prostituerte for alle preferanser – mens Duranty svinser brisent rundt uten bukser, og klager over hvor kjedelig avholdsmannen Jones er. I brist på andre alternativer bestemmer Jones seg for å forhandle seg fram til en inspeksjonstur til Ukraina. Etter å ha skjenket sin tildelte NKVD-agent sørpefull stikker Jones av fra toget, og begir seg til den ukrainske landsbygda for å se hva som skjer med egne øyne.

Han oppdager et apokalyptisk mareritt; en menneskeskapt hungersnød der lokalbefolkningen sulter i hjel mens kornbeholdningene blir konfiskert og sendt til Moskva for å selges.

Les også: Sterk jazz i unntakstilstand

Gatene er fulle av stivfrosne lik, landsbyene er tomme og folk spiser bark i et desperat forsøk på å overleve. Mange tyr til kannibalisme. Herfra forvandler filmen seg til en ren skrekkfilm, mens Gareth Jones befinner seg fanget på den ukrainske landsbygda midtvinters, mens han jages av statsagenter, desperate mennesker, ulver og kannibal-barn. Situasjonen var egentlig langt verre enn det filmen orker å vise. Timothy Snyders bok «Bloodlands: Europe Between Hitler and Stalin» siterer et brev skrevet av en kvinnelig lege som opplevde sultkatastrofen: «De gode menneskene døde først. De som nektet å stjele eller prostituere seg døde. De som delte mat med andre døde. De som nektet å spise lik døde. De som nektet å drepe andre mennesker døde. Foreldre som vegret seg for å utføre kannibalisme døde før barna sine».

Kannibalisme ble så utbredt at myndighetene så seg nødt til å trykke opp plakater som advarte at «å spise sine egne barn er en barbarisk handling». Dette var altså fundamentet Josef Stalins visjon for Sovjetunionen var bygget på. Dette folkemordet var så grusomt at mange nektet å tro det, særlig dem som i utgangspunktet bygget sine fremtidshåp rundt Stalins sandslott. Det er ikke særlig overraskende at Gareth Jones plasserte seg i livsfare ved å eksponere den sovjetiske sultkatastrofen, som senere ble kjent som «Holodomor».

Mer overraskende er det at «Den brente jord» er første spillefilm om Gareth Jones, som ble bortført og myrdet i 1935 (etter hendelsene i filmen finner sted), bare 29 år gammel. Etter alt å dømme av sovjetiske statsagenter.

Dette er en rystende historie som virkelig fortjener å bli fortalt, men polske Agnieszka Holland forteller den ikke på en optimal måte. Manuset (av debutanten Andrea Chalupa) er til tider temmelig grøtete og ufokusert. Holland ser ut til å ha en instinktiv motvilje mot å lage et straight historisk drama, og følger isteden sin egen muse ned noen «arty farty»-sideveier. Hun tar seg dessuten en del kreative friheter: kondenserer enkelte hendelser, dikter opp andre og vikler inn kjente personligheter som egentlig ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Man kunne ha håpet at alt dette ville ha gjort historien mer oversiktlig, men isteden ender det opp med å forkludre tingene. En platonisk romanske med den fiktive journalisten Ada Brooks (Vanessa Kirby) ser ut til å være lirket inn i filmen bare for å gi dette mannsdominerte miljøet et kvinnelig perspektiv – mens en rammehistorie om hvordan George Orwell skrev «Animal Farm» er direkte malplassert.

Agnieszka Holland klarer aldri helt å finne den rette vinklingen på materialet, men de virkelige hendelsene er så sterke at «Den brente jord» fortsatt fascinerer, ryster og opprører.