Kultur

Filmanmeldelse: «Deerskin»: Mann for sin jakke!

Et morbidhumoristisk midtlivskrise-psykodrama om farene med å ikle seg en stygg hjorteskinnsjakke.

Dagsavisen anmelder

5

«Deerskin» («Le daim»)

Regi: Quentin Dupiex, Frankrike, 2019

Tilgjengelig på SF Anytime og Blockbuster

Vi må dessverre innfinne oss med at utbudet av fransk kinofilm her hjemme stort sett begrenser seg til borgerlige familiedramaer som sikter inn Gimle-klient-ellet, men på streaming-markedet er det heldigvis større mangfold. Oppvigl-eren Quentin Dupieux serverer noe betydelig friskere med «Deerskin»: et morbidhumoristisk midtlivskrise-psykodrama som gradvis forvandler seg til en slags skrekkfilm, om farene med å ikle seg en stygg hjorteskinnsjakke.

Dupieux gjorde seg først kjent som DJ og elektronisk musiker under aliaset Mr. Oizo, men etter å ha regissert en håndfull musikkvideoer spillefilmdebuterte han med den surrealistiske sci-fi-komedien «Steak» (2007). Han gjør det aller meste selv: skriver manus, regisserer, står bak kamera, redigerer, komponerer musikksporet, you name it. Fram til nå har filmene til Dupieux stort sett vært satiriske raringer bygget rundt eksentriske påfunn, iscenesatt i en episodisk stil som minner mye om de humoristiske musikkvideoene hans. «Rubber» (2010) handler for eksempel om et seriemorder-bildekk med telepatiske krefter, mens «Wrong Cops» (2013) dreier seg om samling forrykte politifolk som selger dop gjemt i døde rotter. Filmene hans er i sterk grad en smakssak, men jeg syntes i alle fall at de er ganske gøyale. Nå skifter han imidlertid gir til noe mindre gjøglete og mer urovekkende – men minst like særegent. Med en spilletid på bare 76 minutter er «Deerskin» nærmest en novellefilm, men det viser seg å være helt perfekt lengde for en historie som dette.

Oscar-vinneren Jean Dujardin er Georges, og Georges sliter. Vi får aldri detaljene, men han ser ut til å være dypt deprimert etter en skilsmisse. Under en siste telefonsamtale hever ekskona bittert at Georges for hennes del «har sluttet å eksistere». Som et symbolsk farvel til fortida tar Georges av seg sin historielærer-grønne kordfløyelsjakke, og stapper den ned i et offentlig toalett. Han sover i bilen og kjører langt ut på den vinterkalde landsbygda for å svare på en kjøp-og-salg-annonse. Gamle herr B (Albert Delpy, faren til Julie) skal selge «beistet»: en italiensk hjorteskinnsjakke som har fine frynser både på brystet, ermene og ryggen. Den ser ut til å være laget på sekstitallet, er minst et par størrelser for liten, og minner om noe en forsoffen countrysanger (eller Davy Crockett-cosplayer) kunne ha hatt på seg. At Georges blir helt bergtatt av den stusslige hjorteskinnsjakkens «killer style» er et klart tegn på at han ikke er vel bevart. Georges betaler gladelig over 7500 euro for drømmejakken, og på kjøpet får han et pent brukt videokamera. Dette blir starten på en metamorfose som forvandler Georges til noe barskere. Noe farligere. Han tar inn på et avsidesliggende pensjonat, sleng-er mobilen i søppelbøtta og tilbringer foruroligende mye tid på å beundre seg selv i speilet. Snart tiltrekker han oppmerksomheten til den ensomme bartenderen Denise (Adele Haenel, sist sett i «Portrett av en kvinne i flammer»). Georges går umiddelbart ut ifra at hun er fascinert av den sykt stilige jakken, mens vi begynner å ane at han går igjennom noe mer enn bare en midtlivskrise. Han har ingen penger eller jobb, men hevder at han er en regissør med et stort filmteam som er på oppdrag i Antarktis. Denise blir rekruttert som filmklipper, så lenge hun låner ham penger. Georges starter opptakene av det som først er en samling amatøropptak av hjorteskinnsjakken, men gradvis utvikler seg til å bli en «found footage»-nyinnspilling av «Henry: Portrait of a Serial Killer».

Før Jean Dujardin ble et sofistikert matinéidol med Oscar-vinneren «The Artist» (2011) var han en dreven karakterskuespiller og komiker i Peter Sellers-modus. I hjemlandet er Dujardin trolig mest kjent som selvnytende spesialagent i de parodiske «OSS 117»-filmene, der han spiller en pompøst fjols som grovt overvurderer sin egen sjarm og kompetanse. Det er lett å se at Jean Dujardin kunne ha forvandlet «Deerskin» til en svart crazykomedie, hvis han spilte på sine betydelige styrker som fysisk komiker. Men fremfor å understreke den bisarre humoren underspiller han hele veien, og gjør et effektivt portrett av en stakkarslig mann som totalt har mistet fotfestet. Filmen fanger oss i denne galskapen så gradvis at vi knapt stusser på at Georges begynner å snakke til hjorteskinnsjakken sin som en partner. Jakken forteller ham at den har en drøm. En drøm om å være den eneste jakken i verden. Filmen blir omtrent like sprø som hovedpersonen, og regissør Quentin Dupieux legger absolutt ingen føringer på hva vi skal føle om alt dette. Det er åpent for debatt om «Deerskin» er et skrullete psykodrama om et mentalt sammenbrudd, en svart satire om en selvnytende filmskaper, eller bare en absurd komedie om en psykopatisk hjorteskinnsjakke. Dupieux har neppe svarene, men denne gangen har han laget noe med litt mer substans; som fester seg etter at latteren har satt seg fast i halsen.

«Deerskin» ble vist på Tromsø Internasjonale Filmfestival tidligere i år, og er nå tilgjengelig hos blant andre SF Anytime og Blockbuster.