4
DRAMA
«De usedvanlige»
Regi: Olivier Nakache og Eric Toledano
Frankrike - 2019
Denne sosialrealistiske dramakomedien er drevet av dypt personlig engasjement, men hvorvidt gode intensjoner automatisk gjør filmer mer severdig er åpent for debatt. «De usedvanlige» er skrevet og regissert av det franske radarparet bak publikumssuksessen «De urørlige» (2011), en feel good-hit som mange var mye mer begeistret over enn meg. Den endte uansett opp med å bli en av de største kassasuksessene i fransk filmhistorie, og sikret regissørene Olivier Nakache og Eric Toledano frihet til å lage de filmene de virkelig brenner for. Så til tross for at titlene er til forveksling like hverandre er «De usedvanlige» en helt annet type film: som er mindre polert, røffere i kantene og neppe like publikumsvennlig. Et personlig lidenskapsprosjekt om utfordringene med å ta vare på mennesker som befinner seg på den ekstreme ytterkanten av autismespekteret. Pasienter som er så krevende at de må ha kontinuerlig overvåkning, og kan være så voldsomme at de ofte havner bakerst i køen hos statlige institusjoner. Eneste alternativ for dem som faller mellom sprekkene i systemet er de private organisasjonene «Silence des Justes» og «Relais IDF», som er drevet av ildsjelene Stéphane Benhamou og Daoud Tatou.
Les intervju med Olivier Nakache og Eric Toledano: Inviterer til katastrofefest
Regissørene har kjent dem i over tjue år, og sto bak en TV-dokumentar om arbeidet deres – som fikk den profetiske tittelen «Vi burde lage en film om dette». Og det gjorde de, til slutt. Nakache og Toledano jobbet tett med disse organisasjonene i to år mens de utviklet filmprosjektet, og det meste vi ser i «De usedvanlige» er tatt rett fra hverdagen deres.
Hovedpersonene er basert på Benhamou og Tatou, mens rollelista er fylt opp av en blanding av skuespillere, pleiepersonell og autistiske amatører. Jødiske Bruno Haroche (Vincent Cassel) driver en organisasjon som tilbyr fulltidsplass for over førti autistiske ungdommer, og det er en jobb som har tatt over hele livet hans. Bruno er konstant overveldet; en rastløs dynamo som lever under mottoene «vi fikser det!» og «det ordner seg!». Han tar jevnlig imot pasienter uten å ha plass til dem, og ansetter stadig nye medhjelpere han ikke har budsjett til. De sporadiske forsøkene på «shidduch»-stevnemøter ender alltid med at Bruno får panikktelefoner om krisesituasjoner. Slår han av mobilen for å få noen minutters fred blir han oppsøkt av ansatte som trenger krisehjelp.
Les også: «De urørlige»: Feelgood-teater som flyter på sjarmen
Bruno samarbeider tett med kollegaen Malik (Reda Kateb), en muslimsk familiefar som ser ut til å ha funnet en litt bedre balanse mellom jobb og privatliv. Han trener opp ungdommer fra underpriviligerte områder som nye pleiere, og de er i seg selv en utfordring å holde styr på. «De usedvanlige» har ingen tradisjonell dramaturgi, men består av en serie hendelser fanget opp med håndholdt kamera. Historietrådene spinner ut i alle retninger: Bruno har fikset prøvejobb for sin mangeårige verge Joseph (Benjamin Lesieur) hos en vaskemaskinreparatør, men den autistiske humørsprederen Joseph har en lei fiksering på å dra i nødbremsen på toget før han kommer frem. En av de vanskeligste tilfellene er Valentin (Marco Locatelli), som ikke er i stand til å kommunisere verbalt, og får så voldsomme utbrudd at han konstant må gå med hjelm for å forhindre at han skader seg selv. Bruno har allikevel lovt å finne en løsning for å forhindre at Valentin ender opp innelåst på en polstret celle resten av livet.
Les også: Filmanmeldelse «Ved guds nåde»: Rystende om monstrene som skjuler seg i kirkens skygge
Midt oppe i alt dette blir organisasjonen hans også etterforsket av to statsinspektører, som er veldig skeptiske til Brunos uortodokse behandlingsmetoder, mangel på utdannet stab og kaotiske lederstil. Problemet er at ingen andre er villige til å ta vare på disse ungdommene, som det sosiale støttesystemet i Frankrike har sviktet totalt. «De usedvanlige» belyser problemene fra flere synsvinkler; fra de rådløse foreldrene som ikke makter å håndtere sine egne barn, til dem som er overbevist om at ungene deres er besatt av onde ånder. Frustrasjonene fra folk som jobber i statssystemet, og kjemper en tapende kamp mot et ufleksibelt statsbyråkrati. Pleiere som blir overveldet av motgangene, og utsettes for vold av pasientene. Utfordringene med å jobbe med utviklingshemmede som ikke forventes å vise noen fremgang, og er så fanget i seg selv at de er ute av stand til å kommunisere med omverdenen. Tungt stoff, selv om regissørene prøver så godt det går å sprøyte inn litt humor og livsglede inn i filmen. Det hjelper veldig at hovedrollen spilles av karismatiske Vincent Cassel, som virkelig gjør en fenomenal prestasjon her.
Les også: Filmanmeldelse «Monos»: En hypnotisk feberfabel
Ingen kan beskylde Olivier Nakache og Eric Toledano for å helle for mye sukker på budskapet sitt denne gangen. De har virkelig gjort hjemmeleksen sin, og er så fokusert på å skildre de vanskelige nyansene at helheten blir litt skadelidende. Man kan merke det personlige engasjementet bak filmen hele veien, og ønsket om å yte dette vanskelige temaet rettferdighet. Hvorvidt det i seg selv gjør «De usedvanlige» severdig er et åpent spørsmål; dette er trolig en film det er lettere å beundre enn å direkte like. Har man en personlig forbindelse til temaet er det sikkert mye man kan nikke gjenkjennende til. Har man ikke det kan man allikevel være full av beundring for den enorme innsatsen disse hverdagsheltene gjør hver bidige dag - og være takknemlig for at man slipper å gjøre den beinharde jobben deres. At en del av overskuddet fra filmen går rett til disse to organisasjonene er jo dessuten skikkelig sympatisk.