Film

Filmanmeldelse «Dark Waters»: I kapitalismens grumsete farvann

«Dark Waters» er en opprørende og giftig advokat-thriller bygget på virkelige hendelser og et oppriktig politisk engasjement.

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Dark Waters»

Regi: Todd Haynes

USA, 2019

Dette er en veldig straight film til Todd Haynes å være; han er en regissør som har viet store deler av karrieren til å utforske LGBTQ-temaer i blant annet «Velvet Goldmine» (1998), «Far from Heaven» (2002) og «Carol» (2015). «Dark Waters» er også drevet av et politisk engasjement, men har formen til en paranoid, konspirasjonsteoretisk advokatthriller i Alan J. Pakula-stil. I dette tilfelle er imidlertid konspirasjonene ikke på det teoretiske planet, og vi har alle god grunn til å være paranoide etter å ha sett filmen.

For dette er en sann historie fra virkeligheten, om hvordan det kjemiske storkonsernet DuPont med vitnede og vilje forgiftet hele verdens befolkning på jakt etter rask profitt.

Les også: Varsom lidenskap

Den sensasjonelle historien som rulles opp i «Dark Waters» har tidligere vært temaet i flere bøker og den prisbelønte dokumentaren «The Devil We Know» (2018) - men filmen er i hovedsak basert på New York Times Magazine-artikkelen «The Lawyer Who Became Dupont’s Worst Nightmare», av Nathaniel Rich. Denne advokaten er Rob Bilott (Mark Ruffalo), som vi først møter i 1998 som nyutnevnt «junior partner» i det prestisjefylte advokatfirmaet «Taft Stettinius & Hollister». Hjemme har Rob akkurat fått en sønn sammen med kona Sarah (Anne Hathaway), så dette er ikke akkurat det rette tidspunktet å risikere alt på et korstog mot en av USAs mektigste storkorporasjoner.

Men en ettermiddag får Bob plutselig uanmeldt besøk på kontoret; bonden Wilbur Tennant (Bill Camp) er en omgangsvenn av hans bestemor i West Virginia, og tropper opp med en pappeske full av VHS-kassetter. Wilbur er en sint og fortvilet mann, som hevder at den kjemiske fabrikken til DuPont-konsernet forgifter kyrne hans.

Les også: Filmanmeldelse «Bait»: Befriende upretensiøst

Rob Bilott prøver å forklare at han er en forsvarsadvokat som til daglig representerer akkurat den typen kjemiske selskaper Wilbur ønsker å saksøke, og at han definitivt ikke er den rette mannen for jobben. Men han får ikke saken helt ut av hodet, og kjører spontant til Parkersburg i West Virginia for å undersøke den nærmere. Her oppdager han mye urovekkende på en gang: Wilbur Tennant har på kort tid mistet 190 kuer, som har dødd med uforklarlige svulster, svarte tenner, og misdannede organer. Det er nærliggende å mistenke at dyrene ble forgiftet av kjemikalier fra den lokale DuPont-fabrikken, som nylig kjøpte opp eiendommen ved siden av gården. Advokatfirmaets sjef Tom Terp (Tim Robbins) føler ikke at dette er noe som er verdt deres tid, men Bob påtar seg oppdraget i den naive troen av at deres «venner» i DuPont-konsernet vil sette pris på å få vite at en av deres mindre bedrifter bryter miljøforskriftene.

Les også: Filmanmeldelse «Papicha»: Om menn som allerede hater alt

Selskapets advokat Phil Donnelly (Victor Garber) lover at DuPont vil samarbeide hundre prosent, men pipen får en annen lyd etter hvert som Bob graver seg dypere ned i en skandale som slett ikke bare dreier seg om døde kuer. Det Rob tror vil være en rask ekstrajobb for en venn av familien, ender med å sluke hele livet hans de neste tjue årene. Omfanget av saken blir gradvis avdekket; drikkevannet i hele Parkersburg er forgiftet og en befolkning på 30.000 mennesker kan være rammet. Men det er bare begynnelsen på et mareritt som sirkler rundt et uregulert, kreftfremkallende kjemikalie kalt «C8». Et såkalt «forever chemical» som aldri forlater kroppen, og nå befinner seg i blodet til 99.7 prosent av alle amerikanere. Også kjent som «Perfluorert oktansyre» (eller PFOH), som ble brukt i en lang rekke husholdningsartikler siden 1940-tallet.

Les også: Filmanmeldelse «The Peanut Butter Falcon»: En kjærkommen humørspreder

Det virkelig opprørende med historien som fortelles i «Dark Water» er ikke at DuPont-konsernet benyttet dette giftige kjemikalet i deres patenterte Teflon-produkter, som blant annet inkluderte vannavstøtende tekstiler, maling, gulvtepper, gardiner, matemballasje, stekepanner og gryter. Det er ikke engang at DuPont-konsernsjefene tjente mange milliarder dollar på produkter som viste seg å være kreftfremkallende, eller at konsernsjefene gjorde sitt aller ytterste for å sabotere Rob Bilotts etterforskning av saken.

Nei, det virkelig opprørende er at DuPont-konsernet var totalt klar over hvor skadelig kjemikalet var, og hadde vært klar over det helt siden de utførte sine egne undersøkelser på 1960-tallet (ved å blant annet forgifte sine egne ansatte!). De valgte bare å begrave all informasjon, siden sånt ville ha gått utover profittmarginen deres. Den typen kynisme og griskhet går hinsides normal, menneskelig fatteevne.

Les også: Plateanmeldelse: «Rough And Rowdy Ways» er Bob Dylan på sitt beste

En sentral del av historien er hvor høy pris Rob Bilott ender opp med å betale for sitt personlige engasjement, mens DuPont-ledelsen benytter hvert eneste skitne triks i boken for å slingre seg unna ansvaret. Mark Ruffalo skildrer troverdig hvordan den konstante motgangen tærer på Bilotts psyke, selvfølelse, helse og karriere, men den troverdigheten skranter så fort fokuset rettes mot familielivet hans. Rollen som Robs religiøse kone Sarah må være den mest utakknemlige rollen Anne Hathaway noensinne har påtatt seg, som hun så til de grader ikke kler. Med en mindre kjent skuespiller i denne rollen ville trolig mesteparten av disse scenene ha blitt redigert bort. Todd Haynes har null interesse av å levere en oppløftende advokat-thriller i stil med «A Civil Action» (1998) eller «Erin Brockovich» (2000), der vi til slutt får gleden av å se de dresskledde skurkene betale for sine synder.

Seierne i «Dark Waters» er dyrekjøpte og kortvarige, og ingen bryter ut i spontanapplaus eller gruppeklemmer til slutt. Dette er blytung kost med sterk transmak, som serverer flere grunner til å være pessimistiske på vegne av USA – men det er i det minste oppløftende at det finnes folk som kjemper mot storkorporasjonene, selv om de må betale en så høy pris for å eksponere dem.