Film

Filmanmeldelse «Da 5 Bloods»: Spike Lee utforsker blodet på USAs hender

Omtrent hver eneste film Spike Lee har laget de siste tretti årene føles dagsaktuelle i disse tider. Hans ferske Netflix-drama «Da 5 Bloods» er ikke noe unntak.

Dagsavisen anmelder

4

Drama

«Da 5 Bloods»

Regi: Spike Lee

USA, 2020

Spike Lee slipper «Da 5 Bloods» mens verden vemmes av mordet på George Floyd og USA endelig er tvunget til å høre de fortvilede skrikene i det Dr. King engang beskrev som «the language of the unheard». Dette Vietnam-dramaet treffer allikevel tidsånden med kirurgisk presisjon, og utforsker konsekvensene av de kollektive traumene til et folk som blir dyttet frem til frontlinjen så fort amerikanske interesser går til krig, og deretter dyttes tilbake helt bakerst i køen når det er snakk om helt basale menneskerettigheter. Spike Lee presser inn så mange skarpe observasjoner og ubehagelige sannheter i «Da 5 Bloods» at den står i fare for å bli kaotisk, særlig fordi dette materialet ble lirket inn i manuset i ettertid. For opprinnelig var ikke dette ment å være en Spike Lee «joint» i det hele tatt.

Les også: Se bildene fra Oslo: We can't breathe – rettferdighet for George Floyd

Manuset startet som et actioneventyr med tittelen «The Last Tour», om en gjeng hvite krigsveteraner som dro tilbake til Vietnam for å finne en begravet gullskatt. En slags oppdatering av John Huston-klassikeren «The Treasure of Sierra Madre», pakket inn i en retro-actionthriller fra åttitallet, som Oliver Stone på et tidspunkt skulle regissere. Etter at han forlot prosjektet ble Spike Lee interessert, under forutsetningen at han kunne skrive om manuset fra et afroamerikansk perspektiv. Det er lett å se skjøtene, og overgangene mellom gamle action-klisjeer og sosialt engasjement er ikke akkurat smidige – men Lee ser ikke ut til å bry seg et døyt om sånne ting. Han fortsetter bare å gjøre sin greie, og utnytter den kreative friheten Netflix tilbyr til å lage en film som er hundre prosent ufiltrert Spike Lee. Selv etter å ha vunnet en Oscar for «BlacKkKlansman» fikk Spike blankt avslag fra alle studioene da han shoppet «Da 5 Bloods» rundt. Så der har du forklaringen på hvorfor Lee nå har laget sin første film for Netflix.

Les også: Filmanmeldelse «Papicha»: Om menn som allerede hater alt

Under Vietnamkrigen kjempet Paul (Delroy Lindo), Otis (Clarke Peters), Eddie (Norm Lewis) og Melvin (Isiah Whitlock Jr.) sammen uten å ane hva de egentlig kjempet for, men nå har de et felles mål. De pensjonsklare kompisene møtes for første gang på mange år i Ho Chi Minh-byen, der de skal begi seg tilbake inn i jungelen med hjelp av guiden Vinh Tran (kampsportmesteren Johnny Ngyen). Målet er offisielt å finne etterlevningene av deres kaptein «Stormin’» Norman (spilt i tilbakeblikk av Chadwick «Black Panther» Boseman), som ble drept i kamp og begravet i et område rasert under et napalmangrep – men etter et jordskred er stedet nå synlig på satellittbilder. Mindre offisielt er karene på jakt etter en kiste med 17 millioner dollar i gullbarrer, som de tok fra et styrtet CIA-fly og gravde ned i samme område.

Mens karene begir seg innover i jungelen forsvinner fasadene, sammen med den joviale tonen. Alle lever på hvert sitt vis i skyggen av krigen, og ingen av dem er mer merket enn Paul. En tett sammenskrudd Trump-supporter som bærer sin røde MAGA-kaps med trassig stolthet, og enorme mengder bitterhet over at han aldri «fikk sitt». Sønnen David (Jonathan Majors) presser seg også med på reisen, urolig over farens stadig mer ustabile oppførsel. Paul viser seg å være en posttraumatisert, tikkende bombe fullstappet av selvforakt, raseri og dyp fortvilelse, så alt i alt er det neppe verdens beste ide å overlate det eneste skytevåpenet de har til ham. Delroy Lindo har den vanskeligste rollen her; som ikke bare krever at han må fremføre noen lange monologer rett mot kamera, men dessuten bygge opp sympati for en person de fleste av oss umiddelbart vil mislike. Lindo er regelrett fenomenal her; og gjør en kraftprestasjon av høyt Oscar-kaliber.

Les også: Filmanmeldelse «Dark Waters»: I kapitalismens grumsete farvann

Etter at karene finner gullet forgifter griskheten alt, og trusler åpenbarer seg fra alle kanter. De møter den franske hjelpearbeideren Hedi (Melanie Thierry), som rydder landminer sammen med Simon (Paul Walter Hauser) og Seppo (Jasper Pääkonen). Jages av tungt bevæpnede, vietnamesiske leiesoldater som føler at gullskatten tilhører dem – og i bakgrunnen lurer den franske gangsteren Desroche (Jean Reno). At alt kulminerer i et voldsomt oppgjør som snytt ut av en B-actionrull fra midten av åttitallet forminsker hverken underholdningsverdien eller ambisjonsnivået. Spike Lee starter og avslutter filmen med dokumentaropptak som rammer alt inn i en historisk kontekst: fra Malcolm X, Angela Davis og totalnekteren Muhammad Ali. Videre til politimenn som denger krigsdemonstranter til blods med klubber, og nasjonalgarden som myrder studenter under Kent State-massakren. Da som nå en nasjon i krig mot sin egen befolkning.

Som vanlig denger Spike Lee inn noen av poengene sine med en slegge, og med sine 154 minutter kan ingen beskylde «Da 5 Bloods» for å være disiplinert. De kreative valgene Lee tar er innimellom direkte merkelige. Han lar hovedrolleinnehaverne spille de samme rollene i tilbakeblikkene fra Vietnamkrigen, uten å gjøre noen forsøk på å forkle at de er rundt femti år for gamle. Her kunne sannelig den digitale foryngings-teknologien Martin Scorsese benyttet i Netflix-produksjonen «The Irishman» kommet til nytte. Lee leker seg med bildeformatet, som snevres inn og utvider seg i henhold til når scenene utspiller seg. Han trekker en rød tråd gjennom den amerikanske krigshistorien, og avdekker noen ubehagelige sannheter om hvordan behandlingen av den afroamerikanske befolkningen har ledet USA der de er akkurat nå. «Da 5 Bloods» føles som en kollisjon mellom to helt forskjellige filmer; den konvensjonelle actionthrilleren dette opprinnelig var, og det sosialt bevisste dramaet Spike Lee har prøvd å forvandle den til. Langt fra like skarpslipt og rasende festlig som «BlacKkKlansman», men like relevant – og ingen andre på kloden lager filmer som Spike Lee. Vi trenger ham mer enn noensinne!