Film

Filmanmeldelse av «Knerten og sjøormen»: Sommeridyll og skjær i sjøen

Den nye familiefilmen «Knerten og sjøormen» sørger for sommerstemning for de minste på kinoene.

Dagsavisen anmelder

4

Barnefilm

«Knerten og sjøormen»

Regi: Tove Undheim

Norge 2020

Det er modig av en filmprodusent å ikke bare lansere, men også framskynde en av årets åpenbare publikumsfriere på kino mens det fortsatt er betydelige koronabegrensninger på antall solgte billetter. Men på samme tid er «Knerten og sjøormen» nettopp en film som trengs akkurat nå, og det er på alle måter en sommerfilm skreddersydd for småbarnsfamiliene. Sånn sett er det et forretningsmessig godt trekk i et norsk kinomarked som tørster etter nye filmer for nettopp denne målgruppen.

Anne-Cath. Vestlys bunnsolide univers av hverdagskos og fellesopplevelser er til dels et premiss for denne etter hvert femte filmen i Knerten-serien, men «Knerten og sjøormen» er ikke en historie du finner i noen av hennes bøker som en forberedelse til kinoturen. Lokalkjente vil imidlertid gjenkjenne øyene du kan nå med en Ruter-ferje fra Oslo, og alle kan gjenkjenne følelsen av det å være barn om sommeren og oppleve det nye og ukjente.

Les også: Nye filmer skal redde kinosommeren

Lillebror (Filip Mathias Eide) og Knerten, denne fantasivennen av en trepinne, skal ha «tidenes sommer» sammen med tante Thea (Silje Storstein) på hennes sommerøy. Vel framme på øya sammen med storebror (Sjur Vatne Brean) og tante, starter utforskningen som ikke minst består i å lære Lillebror å svømme. Men det er et skjær i sjøen, et litt for spennende rykte om en sjøorm, som forsterkes av en mystisk skikkelse som løper rundt på øya med noen merksnodige apparater på ryggen og ser ut til å fange opp merkelig lyder.

Lillebror og Knerten får også en annen utfordring, og den lille kimen til tematikk i filmen ligger nettopp her, i et møte med Eddy (Mia Ålvik), en tøff nabojente som kjenner sommerøya ut og inn og som ser Lillebror som sin nye bestevenn. Men hva er en bestevenn? Kan man ha flere av dem? Den som blir stående igjen og lure på det er ikke bare Lillebror, men også Knerten, som insisterer på at han og Lillebror skal ha tidenes sommer. I den er det ikke plass til så mange andre. Godt da, at det finnes en storebror med livserfaring.

Les også: Om Anne-Cath. Vestly: «Dagsaktuelle temaer i gamle dager, oppleves i dag som eksotisk»

Regissør Tove Undheim og de øvrige filmskaperne turnerer materialet med velvilje og overskudd. Historien kommer fra Lars Kilevold, mens Undheim har skrevet manus sammen med Aksel Kielland. Sammen skaper de sommerstemning i god, gammeldags Saltkråkan-tradisjon med skjærgården som ramme, og Olle Hellbom og Astrid Lindgrens klassiske TV-serie (og bøker) er ikke helt på kollisjonskurs med Anne Cath. Vestlys evne til å sette barnet i sentrum. Nå er Lillebror blitt om lag åtte år, og kanskje er det alderen som gjør at Knertens rolle i denne filmen må vike noe til fordel for handlingens søkelys på vennskapet med Eddy og nysgjerrigheten rundt det ukjente som krever en god del mot å gi etter for. Knerten har ikke i utgangspunktet dette motet, og blir på den måten en fin følgesvenn inn i Lillebrors sinn som dras mellom det trygge og vante, og det nye og uoppdagede.

For barn i alle aldre blir dette gjenkjennelig, også Knertens fortvilelse, og for de minste som filmen først og fremst henvender seg til, blir historien også en kime til ettertanke.

Les også: Åpner familiepark om Anne-Cath Vestlys univers

Lillebror og Eddy spilles med leken naturlighet og god innlevelse, og den solide prestasjonen blant de yngste skuespillerne forsterkes av de voksne. Det er befriende å se til dels «nye» ansikter som Storstein og Brean i betydningsfulle voksne roller, og ikke minst skuespiller og komiker Espen P.A. Lervaag i rollen som den mystiske sjøormeksperten Blegen, som også får oppgaven som filmens litt for åpenbare miljøfyrtårn.

Scott Maurstad overtar i denne filmen stemmen til Knerten, og hans tolkning av den svært pratsomme og forvokste fyrstikken fungerer godt med animasjonen som gjør Knerten levende i hodet på Lillebror. Slik forvaltes fantasien på beste vis i en film som har akkurat passe stor handling til å fylle ut kantene. Når det er sagt er «Knerten og sjøormen» mer enn konstruksjon enn en intuitiv tanke i tråd med Vestlys forfatterskap. Det gjør den såpass tilgjort at man som voksen ikke nødvendigvis ser at det er naturlig med en sjette film i serien. Hvorvidt barna er enige i det, gjenstår å se.