3
DRAMA
«Frantz»
Regi: Francois Ozon
Fr./Ty- 2016
Besøker du en europeisk filmfestival kan du være temmelig sikker på at Francois Ozon står klar med en ny film der, og selv etter nærmere førti filmer vet vi aldri hva han kan finne på å servere oss; enten det er tidløse godbiter som «Swimming Pool» (2003) og «I de beste hjem» (2012), eller likegyldige bagateller som hans forrige film: «Min nye venninne» (2014). Denne gangen får vi dessverre mer av det siste: et pasifistisk periodedrama om tiden rett etter første verdenskrig, i hovedsak filmet i svart-hvitt med tysk dialog. Prisvinneren «Frantz» er en slags nyinnspilling av Ernst Lubitschs antikrigsdrama «Broken Lullaby» (1932), selv om Ozon har vært påpasselig med å påpeke i intervjuer at han egentlig tok utgangspunktet i teaterstykket denne filmen bygget på, som ble skrevet av franskmannen Maurice Rostand rett etter at «Den store krigen» endte. Ozon tar uansett en avstikker halvveis ut i spilletiden, og drar videre i egne retninger. Han har dessuten omkonstruert historien til et mysterium om løgner, hemmeligheter og nasjonalismens mørke hjerte - og Ozon toner ned melodramatikken såpass mange hakk at filmen står i fare for å miste pulsen.
Året er 1919, og hverdagen fortsetter i skyggen av traumene som etterlot millioner døde. I den tyske småbyen Quedlinburg har de fleste mistet noen; ektemenn, brødre, venner og sønner. Anna (Paula Beer) sørger over sin forlovede Frantz Hoffmeier, en ung kunstnersjel som døde på slagmarken i Frankrike. Hun planter blomster ved et tom grav, der hun en dag oppdager at en fremmed mann også har lagt igjen blomster. Han viser seg å være Adrien (Pierre Niney, kjent fra tittelrollen i «Yves Saint Laurent»); en forfinet franskmann som hevder han var en nær venn av den avdøde forloveden. Anna har flyttet inn hos foreldrene til Frantz, og de behandler henne som sin egen datter. Den strenge legen Hans Hoffmeister (Ernest Stötzner) klarer hverken å tilgi fiendene i Frankrike for å ha drept hans eneste sønn, eller seg selv for å ha tvunget ham til å tjenestegjøre i krigen. Han er slett ikke interessert i å høre hva Adrien har å si, men etter at Anna inviterer franskmannen hjem på middag blir Hans og kona Magda (Marie Gruber) dypt rørt av hans historier. Adrien forteller om sitt dype vennskap til Frantz; om deres delte interesse for fiolinmusikk og kunst; timene de tilbragte på Louvre-museet mens de studerte et Monet-maleri sammen. Anna blir tilsvarende trukket til Adrien; de drar ut i naturen sammen, på dans og kommer stadig nærmere hverandre. Flyktig øyeblikk av lykke der fargene plutselig vender tilbake i filmen, før gråværsskyende gjenoppstår. Flere i nærmiljøet reagerer med avsky over at Anna menger seg med fienden, ikke minst hennes middelaldrende beiler Kreutz (Johan von Bülow).
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Adrien har kroppen full av arr fra sin tid som infanterisoldat under krigen, men hever at «min eneste skade er Frantz». Siden Adrien er en overfølsom, feminin mann i en film av Francois Ozon er det nærliggende å mistenke at de var mer enn bare venner. Like lett å anta at Ozon spiller på forventningene våre, og ligger noen sjakktrekk foran. Rundt halvveis ut i spilletiden avslører Adrien hemmelighetene sine, og filmen skifter fokuset over på Anna – som drar til Paris, mens hun oppdager at hvite løgner er å foretrekke når virkeligheten blir for deprimerende. Det er lett å mistenke at Ozon er mindre opptatt av traumene etter første verdenskrig og mer opptatt av den nasjonalistiske høyrevinden som farer gjennom den vestlige verden for tiden – og som på søndag kan kulminere med at nasjonalfront-dronningen Marine Le Pen blir Frankrikes neste president. Han retter fokuset på hvordan hatets språk er universelt; i Tyskland synger stolte patrioter nasjonalsangen som om den er et våpen rettet mot alle utenfor grensen, og i Frankrike gjør nasjonalistene akkurat det samme i en bar Anna besøker. Ozon vier ekstra tid til å understreke hvor blodtørstig og hatefull teksten i Marseillaisen er («måtte urent blod/vanne våre plogfurer»), hvor destruktiv, svart og stygg nasjonalismens sjel egentlig er. Sterkt stoff i disse tider, så synd at «Frantz» ellers er så stiv, formell og nærmest selvparodisk melankolsk. Visuelt kan dette minne om moroklumpen Michael Hanekes «Det hvite båndet», og filmen føles omtrent like tung og livløs. Kjedsomhet er en veldig subjektiv greie, men jeg må ærlig innrømme at «Frantz» i perioder er strevsomt uengasjerende og tørr som en havrekjeks.