1
DRAMA/ROMANTIKK
«Fifty Shades Freed»
Regi: James Foley
USA – 2017
«Fifty Shades»-sagaen rundes av med den dårligste delen i det som vil gjenstå som en av de verste trilogiene i moderne filmhistorie, foran «Smurfene» og «The Human Centipede». Hvis fiktive figurer hadde fri vilje, ville Anastasia Steele for lengst ha kommet seg ut av det destruktive forholdet med den klysete sadisten Christian Grey. Men fremfor å flykte til nærmeste krisesenter og søke beskyttelse fra denne sosiopaten, har Anastasia gått hen og giftet seg med ham. Det er vanskelig å forestille seg en filmserie mer i utakt med tidsånden; som feirer kvinners rett til å underkaste seg dominerende drittsekker som «bare slår fordi han elsker meg». Ikke misforstå. Undertegnede gir en entusiastisk tommel opp til alle som vil utforske BDSM-fantasier i trygge omgivelser, og spriter opp sexlivet med kinky spillopper. Så kjør på og dask i vei, men den underliggende tonen i «Fifty Shades of #metoo»-trilogien er beint umulig å forsvare i år 2018. Disse filmene bøyer seg bakover til ryggen knaser for å selge Christian Gray som et sexsymbol. Ok, på den ene siden er han en patologisk kontrollerende, syklig sjalu, utsøkt usympatisk, manipulativ, selvhøytidelig, følelsesmessig avstumpet, humorbefridd, seksuelt sadistisk, furten drittunge. Han er Harvey Weinstein reinkarnert som Patrick Bateman. Men fyren har samtidig mer penger enn Donald Trump og kroppen til Julio Kopseng. Så rene drømmemannen, da.
«Fifty Shades of Grey»: Femti grader gråtrist
Hvis «Fifty Shades»-bøkene hadde vært skrevet av en mann ville de trolig blitt brent i gatene nå, men isteden er de kilden til en filmtrilogi som hittil har tjent inn nærmere en milliard dollar. Verden er rar. Likevel ikke verst for det som opprinnelig var «Twilight»-fanfiction skrevet på en mobiltelefon under brukernavnet Snowqueens Icedragon, i det «forfatteren» E.L. James selv har konsist beskrevet som et utslag av midtlivskrise. Så vi kan håne bøkene hennes så mye vi orker og hetse filmene, de har fortsatt gitt henne en personlig formue som snart matcher den Christian Greys har. Som H.L. Mencken engang sa: «nobody ever went broke underestimating the taste of the American people».
«Fifty Shades Freed» ble filmet parallelt med forgjengeren «Fifty Shades Darker» tilbake i 2016, muligens fordi det var eneste måten å få hovedrolleinnehaverne til å utsette seg for denne ydmykelsen igjen. Vel, de kan trøste seg med at lidelsene er over nå. Det kan vi alle trøste oss med. Manuset er nok en gang skrevet av E.L. James’ ektemann Niall Leonard, så det er et totalt fravær av tradisjonell dramaturgi eller noe i nærheten av en konvensjonell historie her.
Etter giftemålet drar Anastasia (Dakota Johnson) og Christian (Jamie Dornan) på bryllupsreise til Nice og Paris. Men så blir dataserveren på kontoret til Christian Grey bombet, av det som viser seg å være Anastasias tidligere sjef Jack Hyde (Eric Johnson). Han har forvandlet seg til en diabolsk superskurk som pønsker på komplott, utpressing og kidnapping, mest sånn at han kan plassere Christian Grey i et litt mer fordelaktig lys med sitt blotte nærvær.
Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon
Det er oppsiktsveknende at noe så lusent skrevet har dannet basis for en profesjonell spillefilm, men noe må jo skje mellom de vaniljemilde sexscenene og Christian Greys konstante furting. Christian furter over at hans nye kone soler seg toppløs på stranden i Nice. Han furter over at hun fortsatt vil jobbe som litterær redaktør under sitt eget navn. Han furter over at hun drar ut for å ta en drink med venninnen Kate (Eloise Mumford). Og han snubler nesten i geipen sin etter at Anastasia blir gravid. Christian er ikke særlig keen på å bygge om det røde «kinky fuckery»-hulen sitt til et barnerom, selv om han sikkert kan beholde tapetet og bare klistre på noen regnbuer. For all sin flørting med alternative livsstiler er naturligvis «Fifty Shades Freed» fast forankret i erkekonservative familieverdier, der alt til syvende og sist må dreie seg om monogami, giftemål og babyer. Hvor avsindig klysete den mannlige hovedpersonen enn er kunne dette sprøytet fortsatt ha fungert som spillefilm, hvis den var regissert med frie tøyler av en provokativ filmskaper og hadde to hovedrolleinnehavere med et minimum av seksuell kjemi sammen. Stakkars Dakota Johnson og det svarte karismahullet Jamie Dornan angriper nok en gang disse rollene som barn tvunget til å delta i en skoleteateravslutning mot sin vilje.
«Fifty Shades Darker»: Knusktørt i hakket
Sexscenene deres er nok en gang like erotiske som å se to flyndrer sprelle i dødskrampe, og er på sitt mest grensesprengende tabubelagte mens de griser litt med smeltet vaniljeis. Men dette er ikke egentlig en filmserie som er opptatt av seksuelle fantasier. Fokuset er hele veien på materialistiske fantasier, og den uoppnåelige luksuslivsstilen selges like kynisk som i «Keeping Up with the Kardashians». «Fifty Shades Freed» har trolig tjent inn en god slump av budsjettet bare på produktplassering for Audi. Det er direkte deprimerende å se en såpass kompetent regissør som James Foley fornedre seg på denne måten. Det beste man kan si om «Fifty Shades Freed» er at den er så dørgende kjedelig at man må å fokusere på de små detaljene for å få tiden til å gå. Jeg synes for eksempel at det er litt festlig at Kim Basingers rollefigur denne gangen blir portrettert av en tekstmelding, og at Christian Grey har byttet ut «Chronicles of Riddick»-filmplakaten på soverommet med et Edvard Munch-maleri. Bare for å sprite opp den sensuelle stemningen litt. Alt ender med en montasjesekvens med klipp fra de to første filmene, i et klimaks som blir den cinematiske motsvarigheten til å mumle «beklager, dette pleier ikke å skje meg. Jeg er sikkert bare sliten. Kanskje vi bare skal sove isteden?». Forgjengeren «Fifty Shades Darker» sanket nylig ni Razzie-nominasjoner; for blant annet verste film, manus, regissør og hovedrolleinnehavere. Noe sier meg at «Fifty Shades Freed» vil tangere den rekorden lett.