Annonse
«Ferdinand» er en sentimental morofilm vannet ut med tårevåte moralleksjoner. FOTO: FOX

«Ferdinand»: Lukter på plastblomster

Nok en dataanimasjon som oppfordrer barn til å «være seg selv».

Annonse
Filmer

 

3

Animasjon

«Ferdinand»

Regi: Carlos Saldanha

USA, 2017

De fleste av oss forbinder Ferdinand med den folkekjære Disney-tjuren som lukter på blommorna hver bidige julaften, og som for nærmere åtti år siden ble tildelt en Oscar i kategorien beste animerte kortfilm. Det vi kanskje ikke forbinder «Ferdinand» med i like sterk grad er boken tegnefilmen bygger på, som ble et popkulturelt fenomen i tiden før annen verdenskrig. Ikke bare årets største bestselger i 1938, men totalforbudt av den spanske diktatoren Francisco Franco; som stemplet boken som skadelig pasifistisk propaganda. Brent på bålet etter ordre av Adolf Hitler, som mente den blomstreglade oksen spredde «degenerert, demokratisk propaganda». I årenes løp beskyldt for å være alt fra kommunistpropaganda til et forsøk på å undergrave krigsviljen, mens Gandhi var stor fan. Ikke verst for en koselig bildebok av en forfatter som selv hevdet han bare ville fornøye. Sånn sett er muligens årets dataanimerte fritolkning av historien i tråd med forfatterens intensjoner, siden den har tilsvarende lave ambisjoner. Denne «Ferdinand» er slett ikke en fabel om pasifisme, dyrevern og krigsmotstand, men bare nok en dataanimasjon som oppfordrer barn til å «være seg selv». Et homogent salgsprodukt uten særpreg, regissert av mannen bak «Istid»- og «Rio»-filmene. Den spanske oksen Ferdinand vil fortsatt ikke stange og slåss med de andre dyrene, men denne gangen rømmer han fra ranchen etter en familietragedie. Han ender opp som kjæledyr for den snille jentungen Nina, som har en pappa som er blomsterhandler, men skaper kaos under en blomsterfinal og tvangssendes tilbake til ranchen han rømte fra i barndommen. Så tilbake til start. For all del, det er noen artige øyeblikk her, inklusive en inspirert vri på «okse i porselensbutikk» og det norske lydsporet fortjener en gullstjerne i margen for sin «lukta på blommorna!»-referanse. Undertegnede så filmen i en kinosal full av rastløse småunger som ga inntrykk av å storkose seg, men absolutt ingen av dem vil ha «Ferdinand» som favorittfilm noen år fra nå. For snart åtti år siden fortalte Disney-studioet denne historien mer kompromissløst, betydelig skarpere, med mye særpreg – og de gjorde det på under ti minutter. Den kan ses hver julaften helt gratis. Årets «Ferdinand» varer rundt ti ganger lengre og er ikke en tiendedel like severdig.

Annonse