5
DRAMA
«En natt i Berlin»
Regi: Sebastian Schipper
Tyskland, 2015
Det er ikke mange som lander på begge beina når de forsøker å forene et spenningsmettet og sjangeroverskridende drama med tematisk dybde og teknisk briljans. Den tyske regissøren Sebastian Schippers rastløse, skittenrealistiske og ikke minst sjarmfulle «En natt i Berlin» evner å gjøre dette, og den tekniske briljansen består i den norske fotografen Sturla Brandth Grøvlens 140 minutter lange filmopptak gjennom den tyske hovedstadens nattlige gater – uten ett eneste klipp. Filmen er med andre ord regissert, spilt og filmet i realtid med en handling som begynner som en småflørtende europeisk kunstfilm og ender i et actionsprintende ransdrama. Det som kunne blitt en kunstnerisk katastrofe blir istedet en komprimert kraftpille av en film, med en handling som overbeviser ved fotoets og regiens grumsete, lyssvake og improviserte overlegenhet.
Filmen kunne av åpenbare grunner ikke beholde originaltittelen «Victoria» på norsk, siden dette ikke har noe med Hamsuns roman å gjøre. Trekker man en umulig sammenligning kunne man likevel hevde at Schippers film og Hamsuns prosa eier noe av den samme intensiteten, samt at de begge har skapt en figur som heter Victoria. Schippers Victoria bærer bildet på et nytt Europa etter finanskrisen. Hun er en spansk jente (spilt av katalanske Laia Costa) som livnærer seg gjennom jobben på en kafé i Berlin. At hun gjennomgår en eksistensiell prøvelse etter å ha blitt dumpet i forsøket på å nå sin store drøm, kan godt røpes uten at det «spoiler» handlingen. Antakelig gir Victorias desillusjonerte indre svaret på hvorfor hun begir seg tankeløst inn i natten sammen med en brokete gjeng småkriminelle. Kjøper man tanken på denne ansvarsløsheten, kjøper man også filmens handling og premiss. Alt i «En natt i Berlin» handler om å ikke stanse, men følge strømmen og i mangel av alt annet et håp om små øyeblikk av spenning og det å bli sett. Gjengen hun møter tar henne med fra nattklubben der hun har danset alene og bort til kafeen som hun må åpne før morgenrushet begynner. En umiddelbar flørtende tone oppstår mellom henne og Sonne (Frederic Lau), og hun velger å gi seg eventyret i vold sammen med ham, Boxer og de andre når de entrer sitt faste gjemmested på et hustak hvor festen kan fortsette. Men eventyret skal gli inn i marerittet før dagslyset kommer. Fengselsfuglen Boxer har gjeld å betale til «beskytteren» han satt inne sammen med, og gjelden innebærer et ran. Snart er Victoria en brikke i en handling som brått går fra luntende feelgood i Berlin-natta til beinhard ransfilm i undergrunnen og langs byens mindre flatterende traseer.
Schippers regi overlater sannsynligvis mye til den norske kameramannens evne til å følge de involverte og en handling som er gitt på forhånd. Å filme i en takning eller illudere en takning er ikke noe nytt, jamfør Alexander Sokurovs «Russian Ark» og til en viss grad også «Birdman», men «En natt i Berlin» er laget uten ett eneste klipp. Det krever det maksimale alle involverte. Kameraet er langt på vei også tilskuerens øyne, og vi blir dratt inn i den energiske handlingen, mot figurene som danser, drikker, ler og røyker seg gjennom omgivelsene, alt mens kamera ligger på hjul, sirkler dem inn og inntar en deltakende posisjon tett inn på både ansikter og utbrudd. Kameraet følger gjennom trappeoppganger, inn i heiser, inn og ut av biler, og det uten at man på noe tidspunkt får en følelse av gimmicken som ligger bak. Snarere bidrar øvelsen til handlingens rastløse overbygning og den urbane spissfindigheten som gir filmen tempo og kanter.
«En natt i Berlin» blir løftet mange hakk av København-utdannede Grøvlens mesterstykke, og det var ingen overraskelse at han fikk en Sølvbjørn for beste foto etter at filmen ble vist i Berlinalens hovedprogram. Det er framfor alt hans nærvær og filmatiske pust som driver handlingen og underbygger det sannsynlige i hvor fort tilværelsen kan endre seg. For Victoria - som også er et funn i rollen – blir livet totalt endret etter en nattlig sentrifugerunde på 140 minutter, i et Europa der de rastløse impulsene gir mening og innhold når fornuftens mekanismer rives vekk av finanskrise, arbeidsløshet og en åpen framtid der ordet håp knapt nok eksisterer.