Film

«Familien Addams»: Ikke creepy nok

Neste gang burde nok noen ta en telefon til Tim Burton.

Dagsavisen anmelder

3

ANIMASJON

«Familien Addams»

Regi: Greg Tiernan & Conrad Vernon

Eng./Ca./USA, 2019

Hvordan gjør du over 80 år gamle vitsetegninger og en svart-hvit TV-serie fra 60-tallet appellerende til dagens unger? Vel, neppe sånn som dette. Mye av appellen med den tidløse, gotiske Addams-familien var at de levde i sin egen fantasiverden, langt borte fra noe som minnet om virkeligheten.

Så hva gjør denne dataanimasjonen? Plasserer dem i nåtidens New Jersey, som nærmeste nabo til en reality-TV-vert som misbruker sosiale medier. Urk. I den grad noen har et nært forhold til Addams-familien, skyldes det trolig mest at foreldrene har vist dem de to spillefilmene fra 90-tallet, der Angelica Houston og salige Raoul Julia spilte hovedrollene. De er likevel en familie med dype røtter, som ifølge Times er «en så stor del av det amerikanske kulturlandskapet at det er vanskelig å diskutere dette landets historie uten å nevne dem».

Addams-familien har fostret alt fra tidens mest populære flipperspill til en prisbelønnet Broadway-musikal, så det føles litt stusselig at de må ta til takke med en så vektløs barnefilm. Tilbake i 2010 sto Tim Burton klar til å skrive, produsere og muligens regissere en dukke-animasjon med familien Addams, men etter at filmrettighetene skiftet hender ble prosjektet dessverre skrinlagt. Så isteden må vi nøye oss med denne bagatellmessige dataanimasjonen.

Det siste i verden noen etterlyste var opprinnelseshistorien om Addams-familien, men her er den likevel. Så i filmens prolog får vi «endelig» vite hvordan den eksentriske sjarmøren Gomez Addams møtte sin elskede goth-dronning Morticia, endte opp i kråkeslottet sitt og stiftet den morbide familien sin.

«Familien Addams» gjenskaper de originale illustrasjonene av serieskaperen Charles Addams ekstremt trofast, så figurdesignet er helt glimrende. Det er imidlertid ingen historie her, bare en serie løsrevne episoder. Sønnen Pugsley skal snart igjennom sitt store manndomsritual: den tradisjonelle Mazurka-dansen med familiesabelen, og hele Addams-slekta kommer på besøk om to uker for å være vitne til dette spetaklet. På akkurat samme tid planlegger den forferdelige reality-TV-verten Margeaux Needler sesongfinalen til sin populære oppusningsserie. Hun har investert alle pengene sine i konstruksjonen av en pastellfarget by, uten å ane at Addams-familiens skumle kråkeslott er nærmeste nabo. Etter at forsøkene på å pusse opp slottet deres mislykkes, går Margeaux til full krig på sosiale medier. I mellomtiden går den svartkledde datteren Wednesday Addams igjennom et ungdomsopprør, og bestemmer seg for å gå i rosa kjole. For en sjelden gangs skyld ble filmen vist for pressen i original språkdrakt, stemmelagt av Charlize Theron, Oscar Isaac og Chloe Grace Moretz. Den versjonen settes opp på kino her hjemme, sammen med en norsk versjon dubbet av blant andre Jan Gunnar Røyse, Catrine Bang Norum og Mathilda Gressberg. Med tanke på hvor overlesset «Addams-familien» er av teite ordspill mistenker jeg at det var en tøff jobb å oversette dialogen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Du kan nærmest føle det konstante nærværet av svette mellomsjefer, som står klare med en bunke studionotater om å «nå dagens kids», med deres mobilkameraer, Instagram-filtre og sosiale medier. Det er dessuten et must at de groteske elementene tones ned, sånn at ingen følsomme barn blir urolige. Alle politiske undertoner må fjernes, trygge familieverdier må vektlegges og alt må selvfølgelig ende med en oppløftende moralleksjon om at man ikke bør dømme folk som er annerledes. Vi er jo alle annerledes, på hvert vårt vis. Skal forresten hilse fra markedsavdelingen, som understreker at musikksporet må være full av hits, fortrinnsvis av artister som Christina Aguilera og Snoop Dogg (som også dukker opp som stemmelegger). Til tross for alle fartsdumpene har regissørene/manusforfatterne Greg Tiernan og Conrad Vernon heltemodig prøvd å sortere disse notatene til noe tilnærmet et langfilmmanus. Før dette har de sammen kun regissert den slett ikke barnevennlige dataanimasjonen «Sausage Party» (2016), og det merkes at filmen de så gjerne vil lage stadig kjemper for å komme ut av alle kompromissene de har måttet inngå. Radarparet har lirket inn noen fiffige detaljer, bisarre figurer og interessante referanser til jødisk kultur her, som bare påminner om at «Addams-familien» burde ha vært så mye, mye bedre. Neste gang burde nok noen ta en telefon til Tim Burton først.