«Falling Down»-regissøren Joel Schumacher er død

Joel Schumacher var på sitt beste en av Hollywoods store historiefortellere, med filmer som definerte så vel generasjonsfenomener som sjangre. I skyggene av forglemmelige thrillere de senere årene og «akilleshælen» «Batman & Robin», satte han tidlig i karrieren dagsorden med «brat pack»-dramaet «St. Elmo's Fire» (1985) og ikke minst den eksistensielle mentalbomben «Falling Down» (1993) med Michael Douglas i rollen som den nyskilte, arbeidsløse William Foster.

I «Falling Down» skildrer Schumacher på effektivt vis det mentale sammenbruddet hos en mann presset til det ytterste av sin egen eksistensforståelse når han en ettermiddag forlater bilen midt på motorveien og begir seg til fots gjennom storbyen for å nå fram til sin datters bursdag. Han skal hjem, koste hva det koste vil, og den ene sikringen etter den andre ryker etter hvert som han med vold, aggresjon og humoristisk selvrefleksjon vandrer gjennom et Los Angeles som i seg selv er på bristepunktet, med opptøyene som brøt ut i kjølvannet av politiets mishandling av Rodney King hengende over handlingen.

Les også: Filmanmeldelse «Da 5 Bloods»: Spike Lee utforsker blodet på USAs hender

«Falling Down» står igjen som Schumachers beste film, en underholdende kulminasjon av kontant spenning, action og ikke minst humor og menneskelig varme, fire bestanddeler som på sitt beste definerte filmene til newyorkeren som først fikk et bein innen filmbransjen som kostymedesigner for Woody Allen, før han regisserte sin første film i 1981, «The Incredible Shrinking Woman» med Lily Tomlin. Siden skulle han bevege seg nærmest sømløst mellom menneskelige dramaer, thrillere, skrekkfilmer og science fiction. Til og med en musikal fikk han gjort, «Phantom Of The Opera» i 2004 som fikk blandet kritikk men som ble en svært innbringende tittel og for Schumacher selv hans størst suksess i de senere årene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

«Falling Down» er Schumachers store film til ettertiden.

Joel Schumacher var en stilist som hadde et øye for god innpakning samtidig som han i sine store øyeblikk også mestret den psykologiske dybden i de store dramaene. «The Client» var bare en av filmene han lagde basert på John Grishams bøker, mens med «Phone Booth» fikk han en bestselgende kulthit som også ble omfavnet av kritikerne, en film som foregrep det som er blitt en hel liten bølge av filmer som handler om individer som isoleres på dramatisk vis på et lite trangt og klaustrofobisk sted. Her var det Colin Farrell som spilte hovedrollen som gissel i en telefonkiosk.

Han slo gjennom med fingeren på pulsen da han serverte Rob Lowe, Demi Moore og Emilio Estevez på glitrende sølvfat i «St. Elmo's Fire», for så følge opp med den vampyrinspirerte grøsserkomedien «The Lost Boys» med blant andre Kiefer Sutherland. Filmene staket ut en ny vei for Hollywood med en ny gererasjon skuespillere som med matt livstrøtthet gjorde underholdning ut av det å vokse opp med store klasseskiller, lavkonjunktur og finanskrise. Han viste at han også var kapabel til å regissere tåreperser da han lagde «Dying Young» med Julia Roberts.

Les også: Filmanmeldelse «Bait»: Befriende upretensiøst

De senere årene har vært preget av Schumachers talent for de kommersielle delene av amerikansk filmbransje, hvor innpakningen spiller en ikke ubetydelig rolle. Han fikk også den utakknemlige jobben med å overta den første store Batman-serien fra Tim Burton, og lagde «Batman Forever» og «Batman & Robin». Sistnevnte ble totalslaktet av kritikerne, og av Batman-fansen og publikum, og filmen står igjen som en av titlene som ofte nevnes når tidenes dårligste filmer skal ramses opp. Schumacher alene hadde selvsagt ikke ansvaret for nedturen, men mye av det han siden gjorde ble – med unntak av nevnte «Phone Booth» - preget av måten han delte både kritikere og publikum på. Hans siste spillefilm ble thrilleren «Trespass» med Nicole Kidman i 2011.

Joel Schumacher hylles av de som jobbet med han som en ekstremt dyktig håndverker og en filmskaper med genuin sans for humor og sjangerdefinerende uttrykk. At en av hans nære venner, «Seven»-regissør David Fincher, ga han regijobben på to av de beste episodene i den banebrytende dramaserien «House of Cards», viste igjen hvilket håndlag han hadde med det psykologiske dramaet.