«Fabeldyr: Grindewalds forbrytelser»: Ingen grunn til å deppe over Depp

4

FANTASY

«Fabeldyr: Grindewalds forbrytelser»

Regi: David Yates

USA/Eng. 2018

Stemningen er betydelig mørkere og mer alvorstynget; men til tross for alle sine storslagne, fantasifulle scener beveger historien seg videre i krypefart. Til gjengjeld er David Yates (som regisserte første «Fabeldyr» og fire «Harry Potter»-filmer) tilbake for å forsikre at hennes Wizarding World i det minste er visuelt overdådig og konstant underholdende. «Harry Potter»-fans vil finne en masse påskeegg, referanser og hendelser som plasserer flere figurer i et nytt lys: selv om «Fabeldyr» fortsatt strever for å legitimere sin eksistens som noe særlig mer enn en utvidelse av en vanvittig lukrativ merkevare. Samt et billigere alternativ til å dra med hele familien på romjulsreise til en av «The Wizarding World of Harry Potter»-fornøyelsesparkene i Orlando, Florida eller Japan – eller eventuelt besøke filmsettene i London.

Les anmeldelse av den første «Fabeldyr»-filmen: Magiske øyeblikk

I slutten av forrige film fant vi ut at den manipulative skurken Percival Graves (Colin Farrell) egentlig var en magisk forkledning for den diabolske, mørke trollmannen Gellert Grindelwald (nå spilt av den rødvinsmarinerte eks-sjørøveren Johnny Depp). Og nei; jeg akter fortsatt ikke å forholde meg til de norske navneoversettelsene. De er teite. «Fabeldyr: Grindelwalds forbrytelser» starter et halvår senere, mens Grindelwald rømmer fra varetekten til Den amerikanske magikongressen, og stikker av til Paris for å samle tilhengere.

Saken fortsetter under bildet

Alle foto: SF Studios/Warner

Siden historien utspiller seg på slutten av 1920-tallet er det lett å se ham som en magisk forløper til gompeverdenens fascistbølge. En trylleblanding av Adolf Hitler og Marvel-universets Erik «Magneto» Lensherr, som har store planer om å bygge opp en hær med fullblodsmagikere som skal herske over alle gumper. Han bruker den kommende, andre verdenskrigen som et bevis for at de magiløse menneskene må beskyttes mot seg selv. J.K. Rowling kan allikevel ikke dy seg, og gir Grindelwald replikker som er åpenbare referanser til den oransje tyrannen i det hvite hus (som hun gjentatte ganger har nådeløst og treffsikkert hånet på Twitter). Grindelwald er et skummelt sendebud om at historien har en lei tendens til å gjenta seg; og den eneste som har en fightende sjanse til å overvinne ham er Albus Dumbledore (Jude Law). Synd at de som unge elskere sverget å aldri kjempe mot hverandre.

Les også: Her er de beste filmene basert på Stan Lees superunivers

Saken fortsetter under bildet

Isteden sender Dumbledore sin tidligere elev Newt (Eddie Redmayne) på hemmelig oppdrag til Paris. Her skal den vaniljemilde magizoologen prøve å spore opp Credence Barebone (Ezra Miller), før han blir rekruttert over på Grindelwalds mørke side som et magisk masseødeleggelsesvåpen. Newt blir også gjenforent med Tina Goldstein (Katherine Waterston), som gir ham en kald skulder eller to på grunn av en tøysete misforståelse. Med på reisen er Jacob Kowalski (Dan Fogler), som på en eller annen måte har fått tilbake minnene om de magiske hendelsene i «Fabeldyr og hvor de er å finne».

Les også: Disse filmene bør du se på Film fra Sør 2018

«Grindelwalds forbrytelser» nullstiller flere hendelser fra forrige film, noe som antyder at J.K. Rowling muligens ikke hadde historien helt krystallisert da serien ble planlagt. Johnny Depp er langt fra den belastningen for filmen enkelte fryktet, og underspiller veldig til ham å være. Hans Grindelwald er samtidig en langt fra like karismatisk trussel som Ralph Fiennes’ Voldemort, til dels også fordi vi allerede kjenner utfallet av denne konflikten fra «Harry Potter»-serien. Det svakeste leddet her er faktisk Eddie Redmayne. Jeg er fortsatt ikke helt overbevist om at den konflinktunnvikende magizoologen Newt Scamander er en tilstrekkelig sterk, sympatisk eller interessant hovedperson til å bære det som angivelig skal bli en serie på (gulp!) fem filmer – og Redmaynes slappe håndtrykk av en rolletolkning er allerede på grensen til irriterende. J.K. Rowling ser ut til å mistenke det samme, og har stappet filmen så full av sidefigurer at det ikke er plass til å ramse opp halvparten av dem. Men det er i alle fall inspirert casting at den sagnomsuste alkymisten Nicolas Flamel portretteres av Bronits Jodorowsky; sønnen til kultfilmalkymisten Alejandro Jodorowsky. Jude Law er dessuten helt glimrende som Dumbledore - selv om filmen skygger kokett unna å si noe definitivt om hans identitet som homse.

Saken fortsetter under bildet

På dette tidspunktet er den ingen som betviler J.K. Rowlings enorme talenter som historieforteller, men hun har kommet opp på det suksessnivået der ingen er i stand til å utfordre ideene hennes – eller gi henne litt konstruktiv kritikk som ville ha gjort disse filmene bedre. Rowling debuterte som manusforfatter med «Fabeldyr og hvor de er å finne», og har dessuten skrevet «Grindelwalds forbrytelser». Litt av problemet er at Rowling fortsatt konstruerer manusene sine som om de er lange romaner, og ikke som om de er filmer. Selv med en romslig spilletid på 133 minutter er «Grindelwalds forbrytelser» nødt til å surfe igjennom historien i et så forrykende tempo at filmen føles litt overflatisk, og ofte enda verre: som om den bare trår vann i påvente av fremtidige kapitler i serien.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det skjer egentlig fint lite av stor betydning denne gangen; rent hinsides myteoppbygging som plasserer sjakkbrikkene på brettet og venter på trekk som først vil bli utført et par filmer fra nå. For all del; historien inneholder flere overraskelser og avsløringer, men konsekvensene av dem kommer først om noen år. Neste kapittel i serien er spikret for en premieredato november 2020, og det smarteste J.K. Rowling kan gjøre nå er å samarbeide tett med en manusforfatter som har større erfaring når det gjelder å skrive storfilmer av dette formatet. Hun har skapt en fabelaktig verden her, men magien er foreløpig fraværende.

Les også: «Cold War»: Kald krig, varme hjerter