EVENTYR
«Gåten Ragnarok»
Regi: Mikkel B. Sandemose
Norge, 2013
«Gåten Ragnarok» er et godt eksempel på hvordan man kan få svært mye film ut av relativt små budsjetter, som en spenningsmettet eventyrfilm med elementer av grøsserens evne til å sette publikum på pinebenken. Med lette sjangergrep og dels imponerende effekter - særlig når de vaker latent i overflaten - skaper regissør Mikkel Sandemose storslåtte tablåer og enkeltsekvenser som løfter filmen opp på et hittil usett nivå i norsk sammenheng. Samtidig blir det enkle altfor enkelt og historien for skjematisk og effektiv til at den virkelig griper.
«Gåten Ragnarok» er det nærmeste vi kommer Steven Spielberg på norsk. Tenk gjerne «Jurassic Park» komplett med sjarmerende barn på tur sammen med en distré alenefar. Han har litt for mye ansvar på sine skuldre og ikke minst arkeologens Indiana Jones-aktige nysgjerrighet og pågangsmot. Det handler om Sigurd (Pål Sverre Hagen) som er forsker på Vikingskipmuseet og som har en teori om at Osebergskipet skjuler en hemmelighet. Når assistenten (Nicolai Cleve Broch) finner en runestein utenfor kysten av Finnmark som viser seg å være et kart til «Odins Øye», blir det ikke sydenferie på barna hans denne sommeren heller. Det bærer til norsk utmark for å jakte etter en vikingskatt. Tror de.
Anslaget fra drøye tusen år tilbake er en hendelse med vikinger som er overraskende fjonge i pelsen til å ha labbet gjennom villmarka. Men filmens innledende scener fra vikingskipmuseet og Sigurds familie seg å bli en troverdig og pirrende opptakt til eventyret. Da må vi nødvendigvis se bort fra at denne åpenbaringen av en runestein dukker opp av en gymbag og at manus for øvrig er grunt og full av handlingsmessige «nødrim». Likevel, med om lag 40 millioner kroner til rådighet har produsent Fantefilm brukt midlene for alt de er verdt, og i stedet for smøre de dataanimerte effektene tynt utover, har de heller satset på maksimal uttelling i nøkkelsekvensene. Rent visuelt gir det slående actionscener som holder høyt internasjonalt nivå, mens lavblusseffektene blir tydelige i transportscenene, uten at det nødvendigvis ødelegger illusjonen av eventyr. Det er godt gjort.
Plottet drives av at den hyggelige og eventyrlige spenningen snur seg til en kamp på liv og død, og verken regissør eller skuespillere går på akkord med sjangeren og dens virkemidler. Pål Sverre Hagen er etter hvert blitt en av Norges fremste skuespillere, og bærer også i denne sammenhengen hele eventyret med et smil om munnen, slik han gjorde i «Kon-Tiki». Gode barneroller (Maria Annette Tanderø Berglyd, Julian Podolski) løfter troverdigheten og Sofia Helin («Broen») spiller den handlekraftige helteskikkelsen som mer enn én gang redder dagen. Bjørn Sundquist og Cleve Broch er sidekicks i forutsigbare situasjoner, uten at det blir altfor påfallende. Det beste med «Gåten Ragnarok» er likevel filmen som et forsøk i seg selv. «Fritt vilt III»-regissør Mikkel Sandemose greier det «Flukt» ikke greide, og hekter seg i likhet med «Trolljegeren» og «Thale» på en bølge av egenartede norske sjangerfilmer. Med norrøn mytologi og vikingskipskatten fra Vestfold som utgangspunkt er «Gåten Ragnarok» et helnorsk eventyr ispedd gjenkjennelige hyllester til Spielberg og andre, og legger man til Sandemoses sjarmerende sans for humor bør han lett kunne innløse dette arbeidet i en enveisbillett til Hollywood. Til og med bruken av naturbilder blir svimlende i all sin honnør til «Ringenes Herre». Det eneste han da behøver å jakte på er et manus som holder vann.
Les også: "Broen"-stjerne vil samarbeide mer