4
DRAMA
«Ett minutts stillhet»
Regi: Lars Kraume
Ty. 2018
Denne gangen hopper vi tilbake til 1956, og over på den kommunistiske østsiden av et splittet Tyskland. Det vil ta ytterlige fem år før de ideologiske skillelinjene forsterkes av Berlin-muren, og den demokratiske vestsiden er enn så lenge bare en togtur unna. De tenårige studentene Kurt (Tom Gramenz) og Theo (Leonard Scheicher) oppsøker friheten i Vest under dekke av å besøke graven til Kurts nazistiske bestefar. Deres fremste mål er allikevel å snike seg inn på kino for å se den dekadente eventyrfilmen «Liane - Jungelpiken», som kan friste med de nakne brystene til det tenårige sexsymbolet Marion Michael. De østtyske bestekompisene ser istedet noe som vil forandre livene deres i enda sterkere grad: en filmavis som dokumenterer hvordan den russiske okkupasjonsmakten slår brutalt ned på frihetsforkjemperne under oppstandelsen i Ungarn. Mange er bare unge studenter på deres egen alder. Det kunne ha vært dem. Filmavisen forteller en ganske annen historie enn propagandaapparatet i Øst-Tyskland, og hjemme i Stalinstadt blir medelevene rystet over å høre at fotballhelten Ferene Puscas er blant de drepte. Disse tenåringene har vokst opp i et klima der politikk er en essensiell del av deres identitet, og nazisttiden tilhører den nære fortiden.
Foreldregenerasjonen gir unnvikende svar når det gjelder situasjonen i Ungarn, så elevene oppsøker informasjon på egen hånd. De drar i samlet flokk for å i all hemmelighet høre de vesttyske RIAS-nyhetssendingene på radioen til skolelyset Pauls (Isaiah Michalski) homofile onkel Edgar (Michael Gwisdek). Her kan de snakke om politikk, danse til nymotens rock’n roll og være seg selv. Kurt føler at de må gjøre noe for å vise sin solidaritet til ofrene i Ungarn, og foreslår at de tar et minutts stillhet i klasserommet dagen etterpå. Et uskyldig utslag av ungdommelig opprørstrang, som får ekstremt alvorlige ringvirkninger. Overlæreren Schwarz (Florian Lukas) vil helst legge lokk på hendelsen, smertelig klar over hva som kan skje hvis denne «illojale handlingen» når partiledelsen i SED. Han innkaller Theo på kontoret, og hinter at det kanskje er en ide å understreke at alt dette bare var en helt apolitisk hyllest til en fallen fotballhelt. Den stålharde folkeopplæringsministeren Lange (veteranen Burghart Klaussner, tilbake fra hovedrollen i «Jakten på Adolf Eichmann») har imidlertid nulltoleranse for denne typen «kontrarevolusjonært» oppvigleri, og akter å røske bort opprørstrangen ved roten. Han sender den silkesadistiske skoleinspektør-hunulven Kessler (Jördis Triebel) for å avhøre elevene, og hun gjør sitt beste for å true, presse ut og manipulere dem til å navngi lederen for dette opprøret. Som en av elevene påpeker; de oppfører seg mistenkelig likt Gestapo-offiserer. Tenåringene får en rystende oppvåkning om samfunnet de lever i, og mye grums fra fortiden graves opp. De blir dessuten presset fra alle kanter, av autoriteter som på hvert sitt vis krever total lojalitet.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Noen knekker av presset. Den skjøre partilojalisten Erik (Jonas Dassler) har bygget opp hele sin identitet rundt den avdøde farens status som russisk krigshelt, og stiller seg umiddelbart i opposisjon til de andre elevene. På hjemmefronten presses Kurt av sin knusktørre, autoritære far (Max Hopp), som er redd for å risikere sin posisjon i partiledelsen. Theo har en arbeiderklassefar (Ronald Zehrfeld, også han tilbake fra «Jakten på Adolf Eichmann»), som jobber på stålverftet, og desperat ønsker noe bedre for sønnen sin. Theo er jo den første i familien som får fått muligheten til å utdanne seg, og han kan jo ikke kaste bort fremtiden kommunistpartiet har tilbudt ham. «Ett minutts stillhet…» tar en sann historie fullt av kompliserte politiske nyanser og forteller den på en lettfattelig, folkelig måte. I alle fall den første timen, før filmen tar en krapp U-sving inn i skrikete melodrama som tærer både på troverdigheten og tålmodigheten. To sentrale bifigurer dyttes brått ut av historien, mens regissør Lars Kraume fanger de to hovedpersonene i en døll kjærlighetstriangel med klassevenninnen Lena (Lena Klenke). Historien rundes av med en påtatt oppløftende scene som kunne kommet rett fra Robin Williams-klassikeren «Dagen er din» (1989), men Kraumes sporadiske unoter og svakheter som regissør klarer allikevel ikke å forminske kraften i historien han forteller. I dag virker det nesten ubegripelig at en gjeng østtyske ungdommer skulle være så glødende opptatt av konfliktene i Ungarn, men det sier mest om dagens politiske likegyldighet. Noe som sikkert også er en stor del av årsaken til at Kraume følte det var så viktig å fortelle historien nå: for å røske opp yngre generasjoner fra den politiske apatien, og oppfordre dem til å kjempe mot ekstremistbølgen som skvulper over oss akkurat nå. Et nobelt mål og en interessant film, selv om begge har sine åpenbare svakheter.