Et ramsalt mareritt. Filmanmeldelse: «The Lighthouse»

5

Drama

«The Lighthouse»

Regi: Robert Eggers

USA/Ca. - 2019

Vi fikk aldri sjansen til å se Robert Eggers stemningsfullt heksemesse «The Witch» (2015) på kino her hjemme, men nå får vi heldigvis sjansen til å tre inn i «The Lightouse» – særere, sprøere og enda mer særegen. Eggers har selv beskrevet filmen på denne måten: «ingenting bra kan skje når to menn er fanget alene sammen i en gigantisk fallos». Og det stemmer. Ingenting bra skjer i det monokromatiske marerittet «The Lighthouse», som fanger oss i et mentalt sammenbrudd preget av flatfyll, fis, nebbete måker, truende havfruevaginaer, slim, slagsmål og tentakler som kunne ha kommet rett ut av et H.P. Lovecraft-mareritt. Dette er en kryptisk drømmereise som kaster oss ned på dypet, der de stygge, rare skapningene skjuler seg. Den typen film som sikkert kommer til å vekke allmenn forvirring, frustrasjon og ren fiendtlighet blant publikummere som forventer seg en forholdvis konvensjonell skrekkfilm. Hendelsene utspiller seg på slutten av 1800-tallet, mens to værbitte menn trer i land på en øde øy utenfor kysten av New England. Fyrvokteren Thomas Wake (Willem Dafoe) har fått en ny fyrassistent i den unge tømreren Ephraim Winslow (Robert Pattinson), som gjør seg klar til fire ukers tjeneste i selvpålagt isolasjon. Ikke et godt tegn at hans forgjenger mistet vettet og begikk selvmord.

Dette er mutte machomenn som ikke sier mer enn de må, og det tar en stund før noen av dem åpner munnen. Til gjengjeld åpner Wake stadig bakluken, og slipper løs saftige fiser med jevne mellomrom. Han viser seg å være en smålig sjef som overlesser Winslow med drittjobber, og konstant kjefter fordi han ikke gjør dem raskt nok. Wake nekter plent å slippe assistenten inn i selve fyrtårnet, der han kler seg kliss naken og tilsynelatende gjør klissete, usømmelige ting foran fyrlykten etter mørkets frembrudd. Winslow er hjemsøkt av surrealistiske drømmer om en havfrue med en veldig omfangsrik vagina, som inspirerer ham til å onanere frenetisk i vedskuret. Været er surt og vinden pisker. Måkene skriker, tåkeluren brøler. Stemningen er amper, i alle fall frem til Winslow lar seg overtale til å drikke sterksprit etter middag. Under de sporadiske fyllekulene forteller den ramsalte sjøulken Wake skrøner fra sin tid som båtkaptein, før de danser og sloss med hverandre. Sånn går dagene, helt til Winslow begår en kardinalsynd blant sjømenn og rammes av en maritim forbannelse. Fergen som skal hente ham tilbake til fastlandet kommer ikke etter at arbeidsperioden er over, og havet piskes opp av en rasende storm som fanger dem begge på øya. Virkelighetsoppfattelsen til Winslow blir stadig mer vindskjev; preget av skremmende visjoner, paranoia og et stadig større raseri. Ting blir ikke særlig stødigere etter at karene går tomme for sprit, og begynner å drikke terpentin med honning.

Det er åpent for tolkning om «The Lighthouse» er hjemsøkt av overnaturlige fenomener, alkoholisk delirium eller hvorvidt vi bare tar del av den subjektive galskapen til hovedpersonene. Men til tross for den marerittfremkallende stemningen er filmen samtidig full av burlesk humor. Robert Eggers har virkelig fordypet seg i tidsepoken, akkurat han gjorde med «The Witch». Utgangspunktet var Edgar Allan Poes siste, ufullførte novelle «The Light-House» (som utspiller seg i et fyrtårn i Norge), men manuset er dessuten løst basert på en virkelig hendelse. I 1801 ble to walisiske fyrvoktere fanget under en voldsom storm, som drev en av dem fra vettet. Hendelsen ble senere kjent som «The Smalls Lighthouse Tragedy», og ledet til et krav om at fyrvoktere måtte jobbe i team på tre personer frem til britiske fyrtårn ble automatisert på 1980-tallet. Dialogen er full av lokale utrykk og sjargong fra 1800-tallet, uttalt på veldig spesifikke dialekter som sikkert var en utfordring å mestre for hovedrolleinnehaverne. Willem Dafoe og Robert Pattinson er de eneste menneskene vi ser i hele filmen (foruten noen raske glimt av en havfrue spilt av den moldovske fotomodellen Valeriia Karaman), og begge gjør en helt fenomenal innsats her. Pattinson fortjener virkelig kudos for å konsekvent ta ukonvensjonelle, krevende rollevalg – og han blir en mer fascinerende skuespiller for hver film. Visuelt ser dette ut som noe David Lynch kunne ha laget mellom «Eraserhead» og «The Elephant Man», med stemningsfullt svart-hvitt-filmfoto av Oscar-nominerte Jarin Blaschke. «The Lighthouse» ble spilt inn på 35mm med Baltar-linser fra 1918, i firkantet 1:19:1-format som forsterker følelsen av at vi ser på levende Daguerreotypi-fotografier. Årsaken til at «The Lighthouse» føles så frisk og særegen er ikke bare måten den er laget på, men stedene Robert Eggert har trukket inspirasjon. Ikke fra andre filmer, men fra kunstnere som Jean Delville, Andrew Wyeth og Sacha Schneider. Passer bra, siden han selv har laget et kunstverk som vi kan stirre lenge på uten å helt begripe hva vi ser.