5
DRAMA
«Disippelen»
Regi: Kirill Serebrennikov
Russland, 2016
Teaterkjennere vil huske historien i russiske «Disippelen» fra oppsetningene til Anders T. Andersen på Nationaltheatret og Kjersti Horn på Hålogaland Teater. I begge tilfellene bar tyske Marius von Mayenburgs drama skrevet for scenen den norske tittelen «Martyrer». Filmimportøren Fidalgo har valgt å oversette den russiske tittelen «Uchenik» til noe annet enn den som er allerede er innarbeidet, men «Disippelen» er i og for seg dekkende for denne historien som handler om gryende ungdomsopprør i form av en etter hvert ødeleggende religiøs fanatisme. For skoleeleven Veniamin er åpenbaringen - i ordets rette, religiøse forstand - en erkjennelse av at Gud taler gjennom han og at to tusen år gamle bibelord skal tolkes slik Fanden forstår dem.
Det som begynner med at han nekter å delta i svømmeundervisningen fordi jentene bader i bikini, utvikler seg til en maktkamp mellom han, en desillusjonert mor og i fremste rekke skolens biologilærer Elena, som legger moderne forskning, seksualundervisning og sunn fornuft til grunn for sin undervisning. En oppvilgersk Veniamins mitraljøseavlevering av gudsord og trassige raseri oppfattes av skolens øvrige ledelse som «guttestreker», men under ulmer en livsfarlig omgang med fordømmelse og avstraffing, og av antisemittisk og dogmatisk retorikk som i ulik grad smitter over på omgivelsene. Hovedrolleinnehaver Petr Skvortsov og Victoria Isakova som den etter hvert erklært hysteriske biologilæreren bærer et jevnt strålende ensemble.
Regissør Kirill Serebrennikov har skrevet manus i samarbeid med Mayenburg. Intensiteten ikke bare ivaretas, men også forsterkes i visuelle kaskader av religiøs symbolbruk og estetisk foto. Han utnytter maksiamlt kombinasjonen av sterke personligheter og et nedslitt samfunn der i særlig grad Veniamins mor og leiligheten deres blir et bilde på et Russland i oppløsning innenfra. At musikken, blant annet ved symbolsk bruk av det slovenske industribandet Laibachs monumentale «God Is God», understreker dommedagsraseriet, løfter det hele mot en blygrå himmel av religionskritikk (uavhengig av tro) og formynderforakt. I mer vidtrekkende forstand blir Veniamins åndelige «maktovertakelse» av undervisningen en ramsalt kritikk i møte med russiske myndigheters stadig sterkere innføring av religiøs undervisning. Dette støter så sammen med Serebrennikovs påpekning av det moderne Russland i filmen, av teknologisk oppegående ungdom som er i en alder der de uten bluferdighet provoserer en vaklende Veniamin med flørtende seksualitet og frisinn. I dette klimaet knytter guds forlengende hånd til seg en alliert, en mobbet, bevegelseshemmet outsider som Veniamin er overbevist om at han kan hebrede. En «disippel» som kan bli et potensielt farlig våpen i Veniamins forskrudde og paranoide verdensbilde.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
«Disippelen» som film uavhengig av Mayenburgs utgangspunkt, lener seg tung og kontrastrik mot det miljøet regissøren har valgt å legge historien til. Men dramaet er allment og sterkt, hvor det ikke spares på symbolske forelegg og bibelord som lett lar seg omsette til populistiske formaninger. Veniamins fanatiske frø får urovekkende gode vekstforhold i et nærmiljø gjennomsyret av maktkamp, sjalusi, konfliktvegring og tradisjonstenkning – og i hormonelt sett opprørt vann.