Film

Et anstendig liv

Den svenske filmen «Flukten» retter søkelyset på en folkegruppe som mange helst krysser gata for å unngå.

5

DRAMA

«Flukten»

Regi: Peter Grönlund
Sverige - 2015
Vi kan forhåpentligvis alle si oss enige i at den såkalte «krigen mot narkotika» er totalt mislykket, men så lengre ofrene for den feilslåtte narkotikapolitikken forblir tause er det jo ingen grunn til å forandre kurs. Fint lite ser ut til å ha skjedd i den svenske folkhemmet siden Stefan Jarl dokumenterte Kenta og Stoffes selvdestruktive spiral i sin «Mods»-trilogi. Sverige befinner seg nå nesten på EU-toppen når det gjelder narkotikarelaterte dødsfall, som ligger fire ganger høyere enn gjennomsnittet. «Flukten» retter søkelyset på en folkegruppe som mange helst krysser gata for å unngå, og som sjeldent blir behandlet med empati, respekt og omtanke på film.
I motsetning til en del filmskapere som forteller historier om samfunnets vanskeligstilte vet regidebutanten Peter Grönlund hva han snakker om. Han har en fortid som sosialarbeider og jobbet i mange år for gatemagasinet «Situation STHLM», Stockholms motsvarighet til «Er lik Oslo». Han studerer ikke disse folka ovenfra og ned, men plasserer oss i samme hodehøyde som dem. Vår guide inn i Stockholms underverden er Minna (Malin Levanon), som er travelt opptatt med å dele opp brukerdoser i et hav av inkassokrav da sosialetaten ringer for å avtale når hun skal kastes ut av den kommunale leiligheten sin. Minna gjør et siste forsøk på å skrape sammen penger til husleien. Dealer litt pulver til de faste kundene på «Plattan»; men det er ikke nok. Stress. I et utslag av desperasjon og ekstra dårlig dømmekraft knabber Minna åtte tusen riksdaler fra en annen langer. Ingen stor sum, men sånt gjør man ikke uten konsekvenser. 
LES OGSÅ: – Det er et beintøft miljø

Pengene tilhører den arrete tøffingen Christer Korsbäck (Jan Mattsson), og som en bekjent forteller henne: man føkker bare ikke en mann som Christer Korsbäck. Alt var til ingen nytte, siden Minna uansett blir kastet ut fra leiligheten sin. Hun ender opp på gata med en bag full av klær og et lite reisebur med huskatten Sussi. Et tilfeldig møte med sosialklienten Katja (Lo Kauppi) sender Minna til en nedslitt campingleir i utkanten av Stockholm. Her har blandingsmisbrukeren Boris (Tomasz Neuman) skapt en provisorisk fristad for samfunnets utstøtte, der junkier og småkriminelle kan bo for en billig penge.

Minna ender opp med å leie en campingvogn sammen Katja, som mistet en trygg jobb som sykepleier, ektemannen og samværsretten til sønnen sin på grunn av alkoholmisbruket. De har det helt fint, en stund – men det er bare et tidsspørsmål før skjebnen innhenter Minna igjen. Hun sliter med ADHD, selvmedisinerer med amfetamin og har et avslappet forhold til ærlighet. En rastløs speedfreak, eller det svenskene kaller en «tjackpundare» I en dårligere film ville Minna ha vært et kriminelt utskudd, men «Flukten» behandler henne med verdighet. Minna er en dynamo med avvæpnende selvironi, som bruker så mye energi på å løpe fra problemene sine at det virker helt utmattende.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!
 
Malin Levanon gjør en fenomenal prestasjon her, og ble tidligere i år tildelt en Guldbagge-statuett for beste kvinnelige hovedrolle (filmen sanket også utmerkelser for bl.a. beste manus, redigering, scenografi). Historien følger omtrent samme oppbygning som Nicolas Winding Refns regidebut «Pusher» (1996), men Peter Grönlund har langt større tro på menneskeheten. Han har fylt opp birollene med amatører fra gateplanet; narkomane og hjemløse som han ble kjent med i sin tid som sosialarbeider. Mest imponerende av dem er Jan Mattsson, en rehabilitert narkoman med et hardt fjes fullt av livserfaring (og markante arr fra et voldsomt slagsmål). Han portretterer narkolangeren Christer Korsbäck med foruroligende stor overbevisning; en truende skikkelse med et rasende speedfreak-temperament, som slår hardt ned på all motstand. Men allikevel ikke en helt urimelig person, som følger en egen æreskodeks.

I denne verdenen er politi, sosialarbeidere og myndighetspersoner distraherende fartsdumper, som mener godt og gjør sitt beste - men mest gjør vondt verre. «Flukten» føles så autentisk at det er på grensen til dokumentarisk. Dialogen, miljøskildringen og det fargerike persongalleriet; alt overbeviser hundre prosent her. Sosialrealisme på sitt beste, som skildrer en tøff virkelighet uten å miste livsgleden – og som ikke for et eneste sekund blir nedlatende elendighetsturisme for den øvre middelklassen. 
 
ESPEN SVENNINGSEN RAMBØL

Mer fra Dagsavisen