Film

Erketypisk franske bølge

Ukas franske drama kommer fra ringreven Philippe Garrel som nok en gang tar oss med tilbake til den gode, gamle «La Nouvelle Vague»-tida på sekstitallet.

Dagsavisen anmelder

3

DRAMA

«I skyggen av kvinner»

Regi: Philippe Garrel

Frankrike/Sveits, 2015

Filmen utspiller seg i dagens Paris, og stilen er nærmest selvparodisk nybølgete – komplett med svart-hvitt-foto på håndholdt 35mm, som fanger opp romantiske forviklinger i den franske hovedstadens bohemske bybilde. «I skyggen av kvinner» er så erketypisk sekstitalls-Godard og Eric Rohmer at cineast-bibelen «Cahiers du cinema», i henhold til partiprogrammet, kåret filmen til en av fjorårets aller beste. Publikummere som har bred erfaring med Philippe Garrels tidligere filmer vil kjenne igjen formelen, og ane at hovedpersonen nok en gang er en selvopptatt filmskaper som har problemer med å holde buksesmekken lukket. Dette er trolig en av Garrels straighteste og mest lettfordøyelige dramaer, som har en ironisk undertone, noen skarpe observasjoner om kjønnsforskjeller og er unnagjort på sytti minutter. Noe som fortsatt er lenge nok for oss som i utgangspunktet ikke er så skrekkelig betatt av marginale, minimalistiske nybølge-imitasjoner.

Som seg hør og bør i denne sammenhengen starter «I skyggen av kvinner» med et statisk bilde av hovedpersonen Pierre (Stanislas Merhar) mens hans spiser baguette på gata. Pierre er en raka fant dokumentarfilmskaper som jobber med et ufokusert prosjekt om den franske motstandsbevegelsen, sammen med kona Manon (Clotilde Courau). De er i førtiårene og bor i en forfallen leilighet som er på grensen til å være kondemnert, og de skylder penger til gårdeieren. Vi ser umiddelbart det Manon ikke gjør: at Pierre er en tafatt tåpe som ville ha vært helt fortapt uten konas kjærlige støtte. Hun forguder likevel den middelmådige ektemannen, overbevist om at han er en genial intervjuer med enorme talenter som dokumentarfilmskaper. Der Manon er sprudlende, omtenksom og tillitsfull er Pierre lunefull, muggen, fraværende og desperat sjarmløs. Hun er åpenbart langt bedre enn fyren fortjener, noe som ikke forhindrer at Pierre innleder et seksuelt forhold til filmarkivaren Elisabeth (Lena Paugam). Han er tross alt en fransk mann i sin beste alder, så det er bare på sin plass at han har en elskerinne. For å understreke akkurat hvor banal Pierre er tar han umiddelbart med seg blomster hjem til kona etter å ha vært utro.

Og for å understreke hvor skarp Manon er påpeker hun umiddelbart at blomsterbuketter er en «sidesprangklassiker» med et kokett, lite smil. Problemer oppstår etter at Pierres elskerinne oppdager at kona hans selv har en yngre elsker, og dermed avdekker de fundamentale forskjellene i hvordan kvinner og menn reagerer på utroskap. Pierres sårede stolthet tar overhånd, og som en sann hykler klarer han ikke å tilgi Manon for å ha gjort akkurat det samme som ham selv. «I skyggen av kvinner» har noen innsiktsfulle ting å si om hvordan det mannlige egoet er så redd for å bli såret at vi heller brenner alt til grunnen enn å risikere skuffelse, men jeg vet nå ikke helt om de fleste menn er så stakkarslige, selvrettferdige og sørgelig hjelpeløse som karikaturen Pierre – uansett hvor mye det vil tiltale enkelte i den kvinnelige delen av publikum. Siden Garrels filmer ofte har selvbiografiske trekk er det nærliggende å tro at Pierre er en manifestasjon av hans egen selvforakt (eller eventuelt en offentlig avlat til den unge kona Caroline, som skrev manuset sammen med ham), men det er uansett vanskelig å opparbeide seg det helt store engasjementet om utfallet av disse erketypiske, smale kjærlighetsforviklingene.