FILM
Espen Sandberg og Joachim Rønning ble allemannseie etter «Max Manus». Nå bekrefter de sin posisjon som Norges fremste kommersielle filmskapere med en episk, storslått og spenningsdrevet film bygd på en i utgangspunktet utfordrende historie rent fortellermessig. Det er ikke gitt at dramatikken i en i utgangspunktet langdryg seilas er av en slik art at den bærer en helaftens spillefilm. Når filmen likevel ikke bare holder på spenningen, men bygger opp en følelse av at du som tilskuer blir tatt med på selve eventyret, er det fordi filmskaperne også borer i den enkelte persons psyke. De griper tak i det klaustrofobiske og i slitasjen som oppstår både på og mellom mennesker som befinner seg i en ekstrem situasjon. Nærmere bestemt en ustyrlig og usikker flåte på Stillehavet der ikke haiene utgjør den største faren. Den hviler derimot på mannskapet selv.
Thor Heyerdahls eventyrbragd over 101 dager på en balsaflåte er en historie alle kjenner omrisset av. Hans seilas i de karrige etterkrigsårene, nærmere bestemt i 1947 sammen med et mannskap på fem, pirret en hel verden og ga eksotisk føde i en tid da de verden fortsatt var stor, farlig og utilgjengelig. Heyerdahl ville bevise sin hypotese om at Polynesia ble befolket fra Sør-Amerika, og filmen bruker tid på å bygge opp både ideen og hans kamp for å finansiere ferden. Forholdet til Liv Heyerdahl og deres reise til paradiset Fatu Hiva før krigen setter tonen i filmen, før historien finner tråden igjen i Heyerdahls jakt på finansiering, langt borte fra Liv og barna. Han blir kjent med ingeniøren Herman Watsinger, som blir hans første forbundsfelle i arbeidet, og langsomt begynner planene å ta form, til tross for motstand fra både vitenskapsmiljøet og andre potensielle finansinstitusjoner. Men godt og vel 80 prosent av filmen finner sted på flåten, og det er her spenningen ligger også rent filmatisk. Alt er ikke perfekt, og musikken til Johan Söderkvist føles innimellom enerverende påklistret, men den tradisjonelle fortellermåten som Sandberg og Rønning har tillagt seg, sminker bort hullene, enten de ligger i manuset eller i de filmatiske sprangene.
Filmen har angivelig kostet nær 100 millioner kroner, og det syns i hvert bilde og i hver scene. Her har regissørene laget en maksimalt episk film ut fra et budsjett som i internasjonal sammenheng er under middels. Det er imponerende i seg selv, for det er blitt en ramsalt film, kledd i havets mange farger, strålende og ville, med farlig realistiske scener der vær og angrep fra dypet utgjør de dramatiske høydepunktene rent visuelt sett. At filmen faktisk er vakrere enn historien egentlig er, vil være med på å gjøre den til en bred publikumstreffer. Spesialeffektene imponerer, enten de er konkrete eller oppfyller den metafysiske underbyggingen av mennenes psykiske tilstand. I Petter Skavlans manus ligger imidlertid grunnlaget for den gode, og den store, fortellingen. Skavlan tar seg friheter. Han hopper bukk over noe og forstørrer eller forminsker alt etter hva som vil tjene filmen. Hvem var det nå som egentlig kastet den harpunen? I tillegg krydrer han det hele med en lett humor som løser opp en ellers tung materie, tydelig inspirert av Kon-Tiki-styrmann Erik Hesselbergs bildebok «Kon-Tiki og jeg». Sandberg og Rønning, som tok over prosjektet etter at den australske regissøren Phillip Noyce hoppet av, forvalter dette materialet med respekt, åpenhet og lekenhet. Allerede i «Max Manus» viste de at de har egenskapen til å se en histories iboende storhet, og dette danner ramme også for «Kon-Tiki», som oser av overskudd, energi og evnen til å tenke i bredt format. Dette gjelder også i å bruke naturen i seg selv som kulisse, bredt og dirrende mot lerretets ytterkanter.
Valget av skuespillere er verdt å berømme. Det er en vanskelig oppgave å spille en såpass offentlig personlighet som det er snakk om her, men Pål Sverre Valheim Hagen er en herlig Thor Heyerdahl, med en stotrende Larvik-engelsk som nesten tipper over i parodien. Han bærer rollen med rakrygget bravur og gir Heyerdahl nettopp det anstrøket av tvil og uro som lurer under den autoritative minen. Han beviser at han er en av Norges beste skuespillere, og samspillet med en like overbevisende Anders Baasmo Christiansen (Wastinger) sitter som et skudd, tydelig polert gjennom scenesamarbeidet på «Lang dags ferd mot natt». Blant jevnt solide skuespillerprestasjoner, som lider noe under at selve persontegningene er svake, er det verdt å nevne at komiker Odd-Magnus Williamson stjeler sin bit av oppmerksomheten. Agnes Kittelsen gjør maksimalt ut av en rolle som kjennes frittstående fra filmens hovedhandling.
Kittelsens rolle er med på å gi filmen intimitet. Det samme gjør de dvelende scenene av et mannskap som driver uten mål og mening. Filmen fanger denne gnagende frustrasjonen som ligger i usikkerheten og kjedsomheten om bord, og det blir et langt større fortrinn for en maksimal helhetsfølelse og en stor filmopplevelse enn at haiscenene er blodige og skremmende.
mode.steinkjer@dagsavisen.no