Film

En tur inn i Christopher Nolans svarte hull

Verden er rammet av en økologisk krise. På tide at menneskeheten finner seg et helt annet sted å bo.

Dagsavisen anmelder

SCIENCE FICTION

«Interstellar»

Regi: Christopher Nolan

USA/Storbritannia, 2014

Verdensrommet. En uendelighet av stjerner og planeter, som vi fortsatt vet altfor lite om. Men vi vet et par ting: at de representerer vårt håp om å utforske noe større enn oss selv, og er et symbol på hva vi mennesker er i stand til å få til på vårt aller ypperste og minst destruktive. For førtifem år siden gikk mennesker på månen, i det som burde ha vært den spede starten på en lang oppdagelsesferd som tok oss ut til nye verdener, forandret vårt snevre perspektiv - og en gang for alle gjorde oss til en mer opplyst art. Men nei, religiøs overtro, opportunistisk politikk, rå vold og smålig griskhet holder oss fast forankret i evolusjonens lavere trinn. Hvis den amerikanske staten hadde brukt betydelig mindre ressurser på å bygge opp sitt militærindustrielle kompleks og viet mer tankekraft til framtida, da ville muligens NASA fortsatt ha et solid budsjett - og menneskeheten kunne ha beholdt drømmene om å utforske verdensrommet, sammen med drømmene om vårt eget potensial. Men fram til noe drastisk skjer innen amerikansk krigspolitikk og vår tendens til å drepe hverandre over bagateller, holder Christopher Nolan liv i disse drømmene. «Interstellar» er hans hittil mest ambisiøse film; og den første siden «Insomnia»-nyinnspillingen vi ikke har gitt en overbegeistret sekser. Noe sier meg at denne kolossen av en science fiction-film kommer til å splitte publikum grassalt, og provosere fram alt fra nesegrus beundring til ren forakt. Men selv om «Interstellar» er mer vrien, ujevn og krevende, er den fortsatt et monumentalt filmverk - som appellerer like mye til følelsene som til intellektet.

Vi befinner oss i den nære framtida, mens verden er rammet av en økologisk krise som angriper matproduksjonen. Bøndene i den amerikanske Midtvesten kjemper mot elementene, mens enorme sandskyer pisker i stykker avlingene i en apokalyptisk utgave av «Dust Bowl»-krisen under depresjonstida på trettitallet. Et klart tegn på at moder Jord føler at det er på tide at menneskeheten peller seg bort fra planeten og finner seg et helt annet sted å bo. Enkemannen Cooper (Matthew McConaughey) prøver å holde liv i kornåkrene sine mens han oppdrar den tiårige datteren Murph (Mackenzie Foy) og sønnen Tom (Timothee Chalamet). Et hardt liv, helt til skjebnen innhenter Cooper og gjør tilværelsen enda hardere. Han blir rekruttert til et hemmelig romfartsprogram ledet av den aldrende professoren Brand (Michael Caine). Jorden er døende, og eneste håp er å finne en annen beboelig planet. Med sin fortid i det nedlagte romfartsprogrammet er Cooper en perfekt kandidat til å dra ut i kosmos på jakt en erstatning som kan redde menneskeheten - selv om det betyr at han må forlate familien, uten å ane når han eventuelt kommer tilbake. Murph klarer ikke å tilgi sviket, og er i høy grad sin fars datter. Sta, smart, og drevet av sterke følelser.

Cooper følger sin skjebne ut i verdensrommet sammen med en liten gruppe astronauter, deriblant professor Brands datter Amelia (Anne Hathaway). Et ormehull har dukket opp utenfor Saturn, som leder rett til flere planeter med potensial. Men ekspedisjonen har begrenset med drivstoff, og enhver avgjørelse kan sette tilbaketuren i fare. Vi vet allerede at ekspedisjonen vil by på noen brutale overraskelser og kompliserte skruballer, dette er tross alt en Christopher Nolan-film. Det er mer overraskende at så mye av fokuset er på sterke følelser, og det livslange båndet mellom en far og hans datter. De som beskylder Nolans filmer for å være aggressivt usentimentale og kliniske har muligens et poeng, men med «Interstellar» sikter han seg stadig inn på hjerteroten. Selv om store deler av historien utspiller seg i space holder Nolan fokuset på forholdet mellom mennesker; hva vi er villige til å gjøre for hverandre, for å overleve, for å beholde troen og for å kunne være sammen med dem vi er glade i. «Interstellar» forlanger mye av publikum, og fordrer at vi aksepterer en del på veien ut i verdensrommet. Ormehull, potensielle poltergeists, tidsreiser, nye aspekter av relativitetsteorien og svippturer innom andre dimensjoner. Innen vi får en tredje opplesning av Dylan Thomas-diktet «Do Not Go Gentle Into That Good Night» kan man lett få følelsen av at Nolan er på en ekspedisjon rett inn i sitt eget, svarte hull. Vi må også akseptere noen logiske svakheter i denne nesten tre timer lange reisen. Måten Cooper blir rekruttert som astronaut på tærer på troverdigheten, og det samme gjør noen metafysiske vendinger mot slutten - selv om vitenskapen bak alt sammen angivelig har et solid fundament.

Filmen er basert på arbeidet til den teoretiske fysikeren Dr. Kip Thorne, som har bidratt med så mye i «Interstellar» at han har fått en produsentkreditering. Han jobbet også med de imponerende spesialeffektene, som blant annet gir oss en realistisk skildring av hvordan det føles å fare gjennom et sort hull - iscenesatt med så avanserte datasimuleringer at de ga Dr. Thorne nok materiale til en ny forskningsrapport om astrofysikk. Så undertegnede er ikke akkurat kvalifisert til å stille kritiske spørsmål rundt filmens vitenskapelige teorier. Christopher Nolan er fullt klar over at han ikke kommer unna parallellene til «2001: A Space Odyssey», så han ønsker dem velkommen med flere åpenbare referanser. Nolan er stadig blitt sammenlignet med salige Stanley Kubrick, men filmen er (på godt og vondt) mye nærmere Steven Spielberg. Bitene begynner å falle på plass hvis man vet at «Interstellar» startet opp som et prosjekt for Spielberg. Christopher Nolan skrev om manuset sammen med broren Jonathan etter at han tok over filmen, men det er fortsatt en dragkamp mellom Nolans kjølige intellekt og Spielbergs sentimentale humanisme. «Interstellar» er på tryggest grunn når det gjelder sci-fi, vitenskap og verdensrommets mysterier: teknisk sett er dette en helt plettfri film, visuelt imponerende og til tider et overveldende angrep på sansene. Hvorvidt du lar deg gripe like hardt av det menneskelige dramaet er et åpent spørsmål, men man må bare beundre Nolans vilje til å begi seg ut til steder hverken han eller vi noensinne har besøkt tidligere. Og ikke minst: at han er så opptatt av å holde drømmene våre i live.