Film

En tøffing krysser sine spor

Den lysømfintlige badassen fra Furya er tilbake etter ni år i ødemarken.

Dagsavisen anmelder

SCI-FI/ACTION
"Riddick"
Regi: David Twohy
USA/England, 2013

Men i motsetning til kjæresteparet i «Før Midnatt» har han ikke akkurat slått seg til ro. «Riddick» er ikke comebacket denne karismatiske antihelten kunne ha trengt, men like fullt en effektiv sjangerfilm som får til mye på forholdsvis lavt budsjett.

Da vi sist så Richard D. Riddick (Vin Diesel) satt han på tronen som Necromongernes hersker, og nå ligger han hardt skadet på en fiendtlig, fremmed planet. Strandet med et brukket ben, og uten et eneste våpen. Resultatet av et statskupp mens Riddick prøvde å finne sin hjemplanet Furya.

Nå er han fanget av omstendigheter som hadde drept de aller fleste på noen minutter: omgitt av ørken, glupske villhunder og et fargerikt utvalg av digre udyr. Et stykke unna kan Riddick skimte en mer fruktbar flora, men veien dit har en betydelig hindring: et hissig amfibiedyr som minner om en blanding av giftig skorpion og gigantisk flådd høne med aggresjonsproblemer. Riddick bruker den første halvtimen av filmen på å komme seg ut av ørkenen, med hjelp av en godt trent (og middels godt dataanimert) villhund, kløkt og mye tålmodighet. Etter en lang vandring kommer han seg fram til en forlatt stasjon for leiesoldater, og den eneste måten å pelle seg bort fra planeten er å sende ut et nødsignal.

Riddick er så etterlyst at han er verdt mer død enn levende, og han er vel vitende om at nødsignalet vil tiltrekke seg fiender. Ganske riktig: først ankommer en gjeng rufsete dusørjegere med sosiopaten Santana (Jordi Molla) i spissen. Deres mål er å avlive Riddick, og deretter putte det avkuttede hodet hans i en gjennomsiktig boks. Hakk i hæl kommer skipet til en gruppe militære leiesoldater under ledelse av Boss Johns (Matt Nable), som har personlige årsaker til å få fatt på Riddick. Sier seg selv at muskelbunten vil metodisk tynne ut rekkene deres med hjelp av fiffige feller, utspekulert spill og brutale rovdrap. Riddick er imidlertid langt fra det eneste problemet disse leiesoldatene har: et voldsomt uvær er på vei, og sammen med gråværsskyene kommer en horde iltre monstre. Ingen tvil om at «Riddick» er laget med hederlige intensjoner, personlig engasjement og mye entusiasme. Vin Diesel brenner virkelig for denne rollefiguren, og cashet inn suksessen med «Fast & Furious»-serien for å få filmen laget. Ikke bare det, han pantsatte dessuten huset sitt for å få finansiert «Riddick».

Så all ære for at ildsjelen Diesel har kjempet for å holde liv i denne karakteren gjennom tre kinofilmer, to dataspill og flere kortfilmer - men selv om «Riddick» sikkert er en personlig seier for Vin Diesel, er den dessverre ikke en tilsvarende stor filmatisk triumf for oss. Den første halvtimen er frisk, spennende og minimalistisk, og jeg hadde gladelig sett en hel film der Riddick prøver å overleve i en fremmed ødemark uten å si et kløyva ord. Det er et smart trekk å dra serien tilbake til røttene, og følge stemningen fra den effektive B-thrilleren «Pitch Black» (2000) - framfor å bygge videre på den operaiske mytologien som ble så klossete fortalt i den kostbare floppen «Riddicks krøniker» (2004). Det lave budsjettet har også sikret «Riddick» en streng voksengrense i USA, noe som leder til noen utsøkt voldsomme øyeblikk. Deriblant en av årets barskeste avlivninger av skurk, der Riddick rolig forklarer hva han kommer til å gjøre med hjelp av en machete og en boks - og deretter gjør akkurat det han har lovet på under fem sekunder, selv om han er lenket fast av digre kjettinger.

Riddicks raspete fortellerstemme gjør et stort poeng ut av at han mistet fokuset i forrige film, og må gjenfinne sin dyriske side for å overleve. Vin Diesel har faktisk rukket å bli 46 år, men han er fortsatt et karismatisk midtpunkt i det som trolig kommer til å gjenstå som hans mest ikoniske glansrolle. Så lenge han er i fokus holder filmen interessen, men så fort handlingen forflytter oppmerksomheten til de stereotypiske leiesoldatene kommer klisjeene på rekke og rad. Dette går verst ut over den hardbarkede snikskytteren Dahl (Katee «Starbuck» Sackhoff), en lesbisk tøffing som blir så blendet av Riddicks maskuline mandighet at hun hopper over til den heterofile siden. Manuset er dessuten skuffende tynt, og resirkulerer i overkant mange elementer fra «Pitch Black». Noe som føles desto mer påfallende fordi Vin Diesel og David Twohy har puslet med dette prosjektet i drøye fem år. Så nei, «Riddick» er ikke helt den kompromissløse maktdemonstrasjonen vi kunne ha håpet på, og heller ikke årets «Dredd» - men bevares, dette er fortsatt en effektiv sjangerfilm. Hvis tilstrekkelig mange ser «Riddick» på kino er det også en fightende sjanse for at vi får flere filmer med denne råtassen, noe som i seg selv er en fullgod grunn til å håpe at «Riddick» ikke lider samme skjebne som «Dredd». Og det ville jo være trist hvis Vin Diesel ender opp med å bli hjemløs, da.