FANTASY
Det føles ikke så lenge siden vi først tok turen til Peter Jacksons Midgard, men det er elleve år siden «Ringenes Herre: Ringens brorskap» kom på kino
Jeg vet ikke om noen film på kloden ville ha klart å leve opp til de urealistiske forventningene som har bygd seg opp til febernivå det siste tiåret, men der har du luksusproblemet med filmer som treffer en sånn nerve at folk kler seg ut som sine favorittkarakterer og telter foran Colosseum i flere uker for å kjøpe kinobilletter. «En uventet reise» er på ingen måte Tolkien-universets motsvarighet til «The Phantom Menace», men uansett hvor fordømt magisk, monumental og mektig underholdende filmer er, vil den aldri i verden klare å leve opp til alles overdimensjonerte forhåpninger. Men den levde i alle fall opp til mine. Det vil være en entusiastisk løgn å påstå at «Hobbiten: en uventet reise» er totalt fri for problemer; noen av dem skyldes Peter Jacksons avgjørelse om å strekke en tre hundre sider lang barnebok ut til en episk filmtrilogi på nærmere ni timer - andre skyldes det mye omtalte «HFR 3D»-formatet.
«Hobbiten: En uventet reise» er den første filmen spilt inn i 48 bilder per sekund (det dobbelte av det tradisjonelle kinoformatet på 24), noe som angivelig gir bedre flyt i 3D. Pressevisningen var i «HFR 3D», og «Hobbiten» vil også bli vist i dette formatet på en del kinoer i Norge. Jeg er slett ikke overbevist om at dette er filmmediets framtid, men å gjøre «Hobbiten» til et prøveprosjekt for noe så nytt og uprøvd er unektelig modig. Den raske billedflyten får tidvis filmen til å se ut som en veldig kostbar miniserie laget for britisk TV, eller eventuelt en innspillingsdokumentar på Blu-ray. I enkelte scener får man dessuten inntrykk av at noen ved et uhell har kommet borti «dobbelt hastighet»-knappen. Så ikke helt vellykket. Raske bevegelser og håndholdt kameraføring er problematisk i HFR, og det er en uvant smidighet i bildekvaliteten som krever tilvenning. De visuelle problemene vil trolig bedre seg etter hvert som filmskapere får et bedre grep om formatet. Personlig hadde jeg foretrukket at «Hobbiten» fulgte den visuelle stilen til «Ringenes Herre»-trilogien, men vi har heldigvis også valgmuligheten til å se filmen i 2D og 24 bilder i sekundet. Alt sånt er uansett kosmetiske bagateller når vi står overfor en film som gir oss så mye filmmagi.
Historien burde være godt kjent for de fleste: i et hull i bakken bor det en hobbit som heter Bilbo (Martin Freeman). Mange år før hendelsene i «Ringenes Herre» lot han seg lokke ut på eventyr av trollmannen Gandalf (Ian McKellen), sammen med tretten dverger under ledelse av den noble eksilkongen Thorin (Richard Armitage). De fleste vil nok slite litt med å skille dem fra hverandre. Målet er å gjenerobre dvergenes hjem på Ensomfjellet, som har blitt okkupert av den aldrende dragen Smaug - ja da, vi får noen flyktige glimt av ham både i helt i starten og mot slutten av «En uventet reise». Denne reisen tar den hjemmekjære hobbiten Bilbo langt utenfor hans komfortsone, mens de blir utfordret av sultne troll, rasende orker, fightende steinkjemper og selvfølgelig gåter i mørket med Gollum. Sistnevnte igjen tolket med enorm uttrykksfullhet av Andy Serkis og førsteklasses dataeffekter. Mange andre kjenninger fra «Ringenes Herre»-trilogien er også tilbake, deriblant Frodo (Elijah Wood), trollmannen Saruman (Christopher Lee), Galadriel (Cate Blanchett) og Elrond (Hugo Weaving).
Martin Freeman gjør en fin figur som Bilbo, men man får ikke følelsen av å bli så veldig mye bedre kjent med ham under denne første tredjedelen av reisen. Dette er fortsatt totalt Ian McKellens film. Han har fått flere rynker rundt øynene, men er fortsatt helt fantastisk som Gandalf. «Hobbiten» er en mye mindre, kortere historie enn «Ringenes Herre», og det føles unektelig som overkill å dra denne boken ut i tre filmer på nærmere tre timer hver (som deretter vil bli sluppet på Blu-ray i enda lengre «director’s cut»). Denne første «Hobbiten»-filmen føles allikevel ikke så mye lengre enn den burde være. Med tanke på at Jackson bestemte seg for å stykke opp historien i tre deler på et forholdsvis sent tidspunkt var jeg litt urolig for at dette ville bli en reise med mange blindveier og sidespor, men heldigvis ikke. Det er et sangnummer her, litt barnevennlig dverggjøgling der, som for min del gjerne kunne ha vært trimmet bort - men historien sklir raskt og effektivt av gårde 169 minutter i strekk, uten nevneverdige dødpunkter etter den omstendelige begynnelsen. Selv om Tolkiens bok var beregnet på barn har filmen en mye røffere tone, med en del voldsomme, skremmende scener jeg aldri i verden ville ha utsatt følsomme unger for.
Finalen er særlig intens, mens dvergene blir fanget av en motbydelig goblin-hersker med testikkelhals, og må kjempe seg gjennom et stort hav av groteske skapninger. Peter Jackson har utvidet historien med scener og situasjoner dratt fra det meste Tolkien-boet ikke tviholder på rettighetene til (i hovedsak fra Tolkiens «Ufullendte fortellinger») - men det føles skikkelig smålig å klage på at vi får for mye av det gode. Det går mange år mellom hver gang vi får oppleve eventyr av et format som dette, og som er iscenesatt med så mye lidenskap og entusiasme. I likhet med «Ringens herre»-trilogien er dette en film som mange av oss kommer til å se igjen og igjen, og en kinoopplevelse av den helt sjeldne typen - som først kan bedømmes objektivt etter at vi har sett alle tre «Hobbiten»-filmene samlet som en helhet. Og det blir jo et par år til. Den andre delen i trilogien kommer til samme tid neste år, mens den tredje er spikret til sommeren 2014. Er det for tidlig å sette opp telt foran Colosseum ennå?