Film

En snakkende kalkun. Filmanmeldelse: «Doolittle»

Bare noen uker etter at verden ble rammet av katastrofen «Cats» kommer nok en storslagen kalkun.

Dagsavisen anmelder

2

KOMEDIE

«Doolittle»

Regi: Stephen Gaghan

USA, 2020

Bare noen uker etter at verden ble rammet av katastrofen «Cats» kommer nok en storslagen kalkun. «Dolittle» er langt fra like forferdelig, og like langt fra minneverdig. Bare en feilvurdert flopp av en nyinnspilling, der en feilcastet Robert Downey Jr. snakker med dataanimerte dyr. Januar er tradisjonelt måneden Hollywood dumper filmene de har mistet troen på, i håp om å tjene noen raske kroner før disse tapsprosjektene forsvinner inn i glemselen. «Dolittle» har alle kjennetegnene til en typisk januar-film: en kostbar prestisjeproduksjon som opprinnelig skulle ha hatt premiere i fjor sommer, før den ble utsatt flere ganger. Etter den første testvisningen gikk Universal-studioet i krisemodus, og hyret inn «Teenage Mutant Ninja Turtles»-regissøren Jonathan Liebesman for å spille inn nye scener.

Les også: Filmanmeldelse: «Bad Boys for Life»: Ikke «bad» nok

Etter tre uker med omfattende omfilminger ble historien omstrukturert, og nå snikes resultatet av alt brannslukningsarbeidet diskret ut på kino. En stusselig familiefilm der alt som minner om personlighet er skrubbet bort, til fordel for et sjelløst salgsprodukt som ikke vil glede en eneste sjel. Det er allikevel et par formildende omstendigheter her: for det første er ikke «Dolittle» en musikal. For det andre et de snakkende dyrene stemmelagt av en stjernespekket rolleliste som inkluderer Emma Thompson, Rami Malek og Tom Holland. Pressevisningen var av den engelskspråklige originalen, men her hjemme settes «Dolittle» dessuten opp på kino i en norsk barneversjon dubbet av blant andre Christoffer Staib, Kevin Haugan og Mari Maurstad. Så den utgaven har fint få formildende omstendigheter.

Les også: «Avengers: Endgame»: Finale med fravær av dødpunkter

Dette er første gang på seks år vi ser Robert Downey Jr. spille en annen rolle enn salige Tony «Iron Man» Stark. Han er fortsatt en av klodens høyest betalte og mest populære skuespillere, så «Dolittle» føles som et desto større mageplask - særlig fordi han selv har produsert filmen (sammen med kona Susan) via sitt selskap Team Downey. Dette er hans baby, som bare en far kan elske. I tråd med Hugh Lofting-romanen «The Voyages of Doctor Dolittle» utspiller historien seg under Victoriatiden på midten av 1800-tallet. Dyregode doktor John Dolittle (Downey Jr.) har trukket seg tilbake, knust av sorg over at hans elskede kone Lily druknet på sjøen under en av sine eventyr. Dolittle har latt skjegget gro som en forrykt eremitt, og lever i selvpålagt isolasjon sammen med et bredt utvalg av dataanimerte dyrevenner. De inkluderer den frosne isbjørnen Yoshi, den engstelige gorillaen Che-Che og papegøyen Poly. Den unge jegersønnen Tommy Stubbins (Harry Collett) sniker seg inn i Dolittles dyrereservat for å redde et skadeskutt ekorn, akkurat på samme tid som adelige lady Rose (Carmel Laniado) ankommer for å søke doktorens hjelp. Dronning Victoria (Jessie Buckley) har blitt dødssyk, og trenger Dolittles umiddelbare assistanse. Han rir inn i Buckingham Palace på strutsen Plimpton, og oppdager at dronningen er utsatt for et komplott. Den lumske lord Badgley (Jim Broadbent) har forgiftet teen hennes, og den en eneste motgiften finnes på en mytisk øy Dolittles avdøde kone prøvde å finne. Han begir seg ut på båttur sammen med en håndfull snakkende dyr, med Stubbins som assistent.

Les også: Her er de beste filmene basert på Stan Lees superunivers

Like bak dem kommer den sleske skurken Dr. Blair Müdfly (Michael Sheen), som gjør alt han kan for å sabotere oppdraget. Antonio Banderas lysner opp filmen noen minutter som karismatisk piratkonge, mens Ralph Fiennes stemmelegger en psykotisk bengaltiger. Dataeffektene er for det meste helt ok, selv om det blir stadig mer åpenbart at mesteparten er spilt inn foran et grønnlerret i studio (nærmere bestemt Shepperton-studioet i England). At «Dolittle» endte opp med å koste vanvittige 175 millioner dollar (betydelig mer enn hva alle de tidligere «Doctor Dolittle»-filmene kostet, til sammen!) er trolig mest et bevis på akkurat hvor mye som gikk galt under innspillingen. Robert Downey Jr. virker temmelig fortapt her, og har av ukjente årsaker valgt å spille Dolittle med en walisisk aksent man diplomatisk kan beskrive som en smule ustødig. Det er umulig å vite akkurat hvilke scener som opprinnelig ble filmet av regissør Stephen Gaghan («Syriana», «Gold»), og hva som senere ble omfilmet av innbytteren Jonathan Liebesman – men det merkes uansett at «Dolittle» er redigert helt ned til beinet, mens hullene i den syltynne historien er tettet sammen av Emma Thompsons fortellerstemme.

Les også: Filmanmeldelse: «Jojo Rabbit»: Med Hitler som lekekompis

Jeg mistenker at Liebesman er skyldig i scenene der de snakkende dyrene kommer med «vittige replikker» av typen «Oh no, you didn’t!» og «Ouch, that’s gotta hurt!». Det er virkelig bemerkelsesverdig hvor aggressivt umorsom filmen har blitt, og hvor himle-med-øynene-irriterende forsøkene på humor er. At alt ender med at (spoiler) Robert Downey Jr. blir prompet i fjeset av en ildsprutende drage sier virkelig sitt om nivået «Dolittle» legger seg på, og er en perfekt metafor for hva denne kostbare ydmykelsen gjør med karrieren hans. Vel, noen ganger får du en rolle som forandrer livet ditt, og gjør deg til en livs levende superhelt. Andre ganger blir du fist i fjeset av en dataanimert drage i en film som dette. Det går opp og ned her i livet.