Idyllen slår sprekker mellom Pia Tjelta (Katrine) og Christian Rubeck (Thomas) i «Amnesia». FOTO: TAPPELUFT

En skuespillerbragd

Gode enkeltsekvenser og overbevisende skuespill oppveier svakheter i Nini Bull Robsahms psykologiske thriller «Amnesia».

DRAMA
«Amnesia»
Regi: Nini Bull Robsahm
Norge, 2014

Samspillet mellom Pia Tjelta og Christian Rubeck bærer den norske filmen «Amnesia». Tematisk sett beveger filmen seg i samme mørke landskap som eksempelvis «90 minutter», og utforsker et stykke på vei vold i parforhold. Det sitrende ubehaget er konsekvent skildret, men filmens strengt avgrensede handlingstidsrom etterlater mange spørsmål rundt de to. Robsahms manus gir dessuten lite informasjon om hva hun egentlig vil fortelle utover å lage et tett kammerspill om en psykopat og hans offer i en situasjon der flukt eller hjelp utenfra er umulig.

«Amnesia» er Nini Bull Robsahms første film på egen hånd, etter å ha skrevet «Rovdyr» og delregissert «Hjelp vi er i filmbransjen». «Amnesia» har et personlig uttrykk som kombinerer viljen til å formidle emosjonelle svingninger med en filmatisk stil der sjangerfilmen aldri er langt unna. Særlig bruken av tette nærbilder, blikk og vekslinger imponerer, og lydsporet definerer filmens undertone sammen med bruken av statusgjenstander og en «kjølig», minimalistisk designhytte. At filmen budsjettmessig er lavbluss kan man velge å se bort fra, men det knaker i logistikken når øya framstilles som øde og gold ute i havgapet, med opprørt hav i sakte film, samtidig som bildene tatt fra innsiden av hytta og ut avslører et helt annet landskap.

Forholdet mellom Katrine og Thomas (Tjelta og Rubeck) tar en livsfarlig vending når de ankommer hytta på en øy ute i havgapet. Det begynner idyllisk for forfatterparet, med rødvin, skriveøkter og natur, men den underliggende tonen er ikke til å ta feil av. Han er psykotisk beregnende og voldelig. Hun forsøker å beskytte seg selv både fysisk og verbalt, også før han ramler ned en trapp, slår hodet og våkner opp uten å huske hvem han eller hun er. Hukommelsestapet endrer dessuten oppførselen hans, og hun velger å skjule hvilket forhold de har til hverandre. Her ligger filmens ulmende kjerne. Handler hun som hun gjør for å beskytte seg selv? Eller har hun et håp om å finne tilbake til noe som har vært? Filmens siste del kunne med fordel vært utviklet bedre. Her rendyrker Robsham i større grad sjangerfilmens thrillergrep, farer for fort fram og snubler inn i et villnis av fortellermetoder som handlingen hadde tjent på å være foruten.

Da er det opp til skuespillerne. Christian Rubeck behersker vekslingene mellom det sjarmerende og det lumre, eksplosivt brutale. Pia Tjelta gjør en imponerende rolleprestasjon. Som et behersket skrik balanserer hun frykt, styrke og avmakt på en gjennomgripende måte i til dels voldsomme scener. Begge tåler dessuten kameras nærgående, intime blikk, og blir dermed forutsetningen for filmens troverdighet selv i sekvensene der Robsahm beveger seg inn i det overdrevne og sjablongaktige.

mode.steinkjer@dagsavisen.no