Film

En skuespiller krysser sitt spor

Skuespiller Gørild Mauseth har ikke brukt livet og karrieren på å se seg tilbake. Før nå.

Dagsavisen anmelder

4

DOKUMENTAR

«Karenina & I»

Regi: Tommaso Mottola

Norge, 2017

TROMSØ (Dagsavisen): Det finnes ingen som Gørild Mauseth i det norske film- og teaterlandskapet, en kompromissløs kunstner som har spilt på en stadig bredere internasjonal scene. Dokumentar­filmen «Karenina & I», som hun skal besøke 60 kinoer i Norge med i en omfattende turné, er et nærportrett av en skuespiller i sin søken etter å forstå sin rollefigur, for anledningen Anna Karenina, en av litteraturhistoriens sterkeste og mest fascinerende kvinneskikkelser og hovedperson i Leo Tolstojs todelte roman utgitt i bokform i 1878. Reisen Mauseth og familien foretar fra Venezia via Finnmark til Vladivostok med tog gjennom Russland, forsøker å gripe Anna Karenina-skikkelsen. I enda tydeligere grad rettes blikket mot Mauseth selv og den prosessen hun gjennomgår etter å ha takket ja til den halsbrekkende oppgaven å spille Anna Karenina på teaterscenen, denne gangen på russisk.

Les også: Så mennene gråte

Etter at Riksteatret og Morten Borgersen turnerte «Anna Karenina» med Gørild Mauseth i hovedrollen Norge rundt, ble Borgersen invitert med stykket til teatret i Vladivostok. Mauseth påtok seg rollen, nå med russiske motspillere, og hun bestemmer seg for å lære replikkene originalspråket. Forberedelsen er en mange uker lang reise som skal gi henne svarene på hvem Anna Karenina var. Det hun finner er seg selv, sine egne oppbrudd og valg som har ført henne langt fra opprinnelsen i Kjøllefjord. Men det er også en reise gjennom et Russland i fargerike gråtoner, hvor overklassekvinnen Anna Kareninas fargerike kjærlighetsliv og fatale affære med offiseren Vronskij i like stor grad som Tolstoj selv utgjør et speil på et folk og dets identitet. Det er lett å bli overveldet av den russiske sentimentaliteten, og Mauseth har da heller aldri skygget unna de store følelsene, verken på scenen eller i offentligheten for øvrig. «Karenina & I» er blitt en usedvanlig åpen film, og Mauseth er ubarmhjertig ærlig i sin selverkjennelse, samtidig søkende og sårbar og til en viss grad reservert i sine valg. For eksempel er sønnen Baltazar gjennomgående med i filmen, men hennes egen ulykke som 15-åring får vi vite lite om, selv om den løper som en rød tråd filmen gjennom. Regien er ved Mauseths italienske ektemann, filmskaperen Tommaso Mottola, men historien forteller hun selv, viklet inn i Tolstoj, hans liv og litteratur, geografiske nedslagsfelt og ikke minst boken «Anna Karenina». Utdragene herfra løftes fram i filmen gjennom Hollywood-stjernen Liam Neesons sterke stemme, gjerne mens det russiske landskapet glir forbi. I disse scenene ligger filmens poetiske hjerte.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Russiske møter på veien bidrar til forståelse, men like mye til en mytisk sanseverden som omgir både rollefiguren og Mauseth, når hun med bravur inntar jernbaneperronger uten navn i stolt Anna Karenina-positur ikledd fullt kostyme. Det er en rik film, kanskje særlig for den som har lest «Anna Karenina», og en tolkning av det å være kunstner, menneske og mor. Svakheten er den fragmentariske oppbygningen av historien som får en tydelig spenningskurve i Mauseths selvpålagte mål om å beherske rollen på russisk. Vi har sett henne i TV-serien «Erobreren», hun har en rolle i den kommende «Monster», men utover det er det scenen som har vært hennes arena i kjølvannet av Knut Erik Jensen-filmene «Brent av frost» og «Når mørket er forbi», samt Mona J. Hoels «Når nettene blir lange». Det er ikke gitt at det gjengse publikum kjenner hennes kunstneriske virke, det er heller ikke gitt at folk umiddelbart fornemmer prosjektets natur, verken bakgrunnen for teateroppsetningen eller filmen. Når Mauseth senere i år skal besøke steder i Norge for å fortelle om skuespillerlivet og filmen, vil mange av de spørsmålene man sitter med underveis bli besvart. En dokumentarfilm i denne skalaen må imidlertid fungere på egne premisser, uten foredragshjelp. Derfor fungerer filmen aller best i de sekvensene hvor man dras inn i det russiske lynnet gjennom møter med menneskene, og særlig under teaterprøvene i Vladivostok hvor vi ser hvor god en teaterskuespiller Gørild Mauseth er. Men det evige kamerablikket som hviler på henne når hun terper russiske replikker, med hennes egen stemme over, blir bare transportetapper så lenge ikke de løftes opp på et biografisk eller tematisk relevant nivå.

Verdenspremiere under Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF).