4
DRAMA
«Gullkysten»
Regi: Daniel Dencik
Danmark/Sverige/Ghana, 2015
Den danske filmklipperen, manusforfatteren og dokumentarfilmskaperen Daniel Dencik spillefilmdebuterer med et flytende drama som tar for seg en skamfull del av den skandinaviske utenrikshistorien man sjelden snakker høyt om. Den dansk-norske slavehandelen ble offisielt avskaffet i 1803, men «negerhandelen» på De vestindiske øyer fortsatte fram til 1848. «Gullkysten» starter på midten av 1830-tallet, mens den 28-årige botanikeren Joseph Wulff (Jakob Oftebro) ankommer Danske Guinea (kolonitidens navn på Ghana) for å starte arbeidet med en kongelig kaffeplantasje. Hans ordre er å «skape en hage i vår kirkegård». Wulff er et naivt overklasse-lam i en verden styrt av ulver, og ønskes velkommen av den danske guvernøren (Morten Holst). Hans avskyelige håndlangere Herbst (Adam Ild Rohweder) og Dall (Anders Heinrichsen) har gjort Gullkysten til sin personlige lekegrind, mens de sjangler rundt på høy promille, terroriserer lokalbefolkningen, pisker småbarn til blods og voldtar kvinnene i hedonistiske orgier. Litt av et kultursjokk for Wulff, som først forholder seg passiv til lidelsene han omgir seg med. «Velkommen til ambisjonenes kirkegård», som Herbst forteller ham.
Vi vet umiddelbart at dette ikke kommer til å ende godt for Wullfs del, siden filmen starter med et foroverflash der han befinner seg i fangenskap på Fort Christiansborg, mens Herbst og Dall flirende grisebanker og bokstavelig talt pisser på ham. Før den tid prøver Wulff å skape seg et harmonisk paradis, mens han bygger opp plantasjedriften med hjelp av slavearbeid. Han har forholdsvis gode intensjoner og behandler lokalbefolkningen med en overbærende omtanke, men er drevet av kolonitidens kulturelle ignoranse. Nikker usikkert da han blir fortalt at negre ikke kan føle smerte, og dermed kan piskes så mye man orker. Han belærer lokalbefolkningen på dansk, og tar det som en selvfølge at de skjønner alt han sier. Han er konstant fotfulgt av den elleveårige slavegutten Lumpa, blir servert frisk frukt av toppløse piker og fraktes rundt i jungelen i en hengekøye båret av slaver. Disse primitive hedningene er jo bare eiendom uten fri vilje. Hjemme venter forloveden Elenora (Luise Skov), men Wulff blir gradvis forelsket i Gullkystens frie natur, og begynner å se på seg selv som den store, hvite redningsmann. Så da han oppdager at den lokale handelsmannen Richter fortsatt driver med transatlantisk slavehandel, ser han det som sin livsoppgave å stanse ham, og går til full geriljakrig.
Historien er inspirert av faktiske hendelser. Som kolonimakt sendte Danmark over 120.000 slaver fra Gullkysten, og bygget opp deler av København med pengene de tjente på menneskesalget. I 1850 solgte de kolonien videre til Storbritannia for 10.000 pund, og gjorde sitt beste for å forsikre at denne skammelige delen av dansk historie ble skrevet inn i glemmeboken. Det fantes dessuten en dansk botaniker ved navn Wulff Joseph Wulff, som startet opp plantasjedriften ved handelsstasjonen Fort Christiansborg. Hans brevkorrespondanse med foreldrene ble senere samlet i boken «Da Guinea var dansk», men virkelighetens Wulff var neppe noen redningsmann. Snarere en opportunist som flyttet til danske Guinea etter et samlivsbrudd, innledet et forhold til slavekvinnen Tim Tam (hans «mulatinne»), og fikk tre barn før han døde av sykdom i en alder av 33 år. Alt sånt hopper filmen glatt over, til fordel for en surrealistisk svipptur inn i Joseph Conrads mørke hjerte. Daniel Dencik er ikke særlig opptatt av å fortelle en historie, eller å forholde seg til fakta. «Gullkysten» føles mer som en feberdrømmende reise bygget opp av flytende stemninger, udisiplinert skildret i en stil som er skrekkelig nære Terrence Malick.
Unektelig stilsikkert filmet, med et suggererende elektronisk musikkspor i Tangerine Dream/Vangelis-stil av David Lynch-komponisten Angelo Badalamenti. Vi vet allerede at norske Jakob Oftebro er en dyktig skuespiller som er durkdreven når det gjelder å snakke flytende dansk, men vi får aldri et særlig godt grep om motivasjonene til rollefiguren hans. Siden alt skildres subjektivt gjennom øynene til Wulff begår dessuten «Gullkysten» en av de tradisjonelle kardinalsyndene i filmer om slaveriet: den skildrer ofrene for dette barbariet som tause, svake skikkelser blottet for indre liv. Slavene forblir anonyme, viljeløse statister i en historie som egentlig burde handlet om dem, mens de danske slavehandlerne skildres som tilsvarende endimensjonale, demoniske monstre. Intensjonene er utvilsomt hederlige, men det er «problematiske» øyeblikk her som kunne ha kommet rett fra slavesploitation-filmer som «Goodbye Uncle Tom» (1971) og «Slavers» (1978). Mangelen på nyanser føles frustrerende i en film som har så mye interessant å fortelle, og som er så stilig iscenesatt. «Gullkysten» ville nok ha fungert betydelig bedre om den holdt seg tettere opp til historiske fakta, og ikke var så opptatt av å etterligne Terrence Malick. Daniel Dencik fortjener all mulig ære for å ha laget et veldig utradisjonelt kostymedrama, men ambisjonsnivået er høyere enn ressursene han har til rådighet.