Film

En mesterlig krigsodyssé. Filmanmeldelse: «1917»

Ti ganger Oscar-nominerte «1917» kommer til å gå rett inn i historien som en av de store antikrigsfilmene.

Dagsavisen anmelder

6

DRAMA

«1917»

Regi: Sam Mendes

USA/Eng, 2019

Det sier seg da selv at «2017» allerede utmerker seg som en av årets sterkeste kinoopplevelser. Og det kan ikke understrekes nok: dette er en film som må oppleves på kino. Undertegnede hadde gleden av å se «1917» på stort IMAX-lerret, noe som virkelig er den optimale måten å oppleve denne krigsodysseen på. Sam Medes har tilbrakt det siste tiåret som James Bond-regissør, men nå kaster han seg ned i skyttergraven for å lage en mer personlig film. «1917» er inspirert av historiene til hans bestefar Alfred, som i en alder av sytten år tjenestegjorde som visekorporal under første verdenskrig.

Les også: Med lisens til å skrive

Dette er første gang Mendes har skrevet manus selv (sammen med Krysty Wilson-Cairns), og han har skapt noe helt spesielt her. En intens krigssimulator Iscenesatt med ekstrem presisjon, og helt fantastisk kameraføring av mesteren Roger Deakins. Klodens kanskje dyktigste nålevende filmfotograf, som har samarbeidet med Sam Mendes flere ganger tidligere (på «Jarhead», «Revolutionary Road» og «Skyfall») – og nærmest er en selvskreven Oscar-vinner. Alt utspiller seg i realtid, i det som ser ut til å være en to timer lang, sammenhengende takning. Egentlig er filmen bygget opp flere lengre takninger, og selv om det er forholdsvis lett å se hvor og hvordan disse opptakene er skjøtet sammen er effekten veldig overbevisende.

Les også: Med Hitler som lekekamerat. Filmanmeldelse: «Jojo Rabbit»

Dette er langt fra den første filmen fortalt i en tilsynelatende uavbrutt takning (hallo, norske «Blindsone» og «Utøya: 22 juli»), men «1917» er ikke bare en teknisk demonstrasjonsmodell. Stilen er diktert av innholdet; vi følger hovedpersonene uavbrutt fra begynnelse til slutt, og opplever krigens redsler tett sammen med dem. «1917» kaster oss rett inn på vestfronten under første verdenskrig, sammen med de unge visekorporalene Tom Blake (Dean-Charles Chapman) og Will Schofield (George MacKay). Sjette april 1917 blir de plutselig tildelt et viktig oppdrag av generalen Erinmore (Colin Firth). De skal begi seg inn i Ingenmannsland, forbi tyskernes skyttergraver og mot området der 1600 britiske soldater i Devonshire-regimentet gjør seg klare til å angripe tyskerne. Det som venter dem der er en sikker død, og en felle tyskerne har planlagt i over en måned. Visekorporalene skal overlevere et brev med ordre om å avblåse angrepet, og de har knapt med tid.

Les også: Ding dong, luftballong

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

«1917» er storfavoritt foran Oscar. Foto: Nordisk Film

Tyskerne har kuttet telefonlinjen, og angrepet starter ved daggry. Hvorfor bare sende to uerfarne soldater ut på et så livsviktig oppdrag? Generalen siterer bare Rudyard Kipling: «Down to Ghenna or up the throne, he travel fastes who travels alone». Tom Blake er valgt ut til dette oppdrager fordi hans storebror Joseph tjenestegjør som løytnant i Devonshire-regimentet, så han har en personlig motivasjon for å fullføre oppdraget til enhver pris, mens Will Schofield er med fordi kompisen tilfeldigvis plukket ham ut til å bli med. De er ingen helter.

Les også: Kvinner dominerer dokumentar-våren

Bare to unge menn, som kunne ha vært hvem som helst av de nærmere ni millioner soldatene ofret på alteret til «Den store krigen» som skulle ende alle kriger. De begir seg ut på et selvmordsoppdrag i landskap som nærmest er postapokalyptiske. En ferd rett ned i Hades; full av døde dyr, gjørme, rotter, piggtråd, klaustrofobiske ganger, masseødeleggelser og livsfare over alt – der de bokstavelig talt må kravle over råtne lik for å komme fram. Vi trasker bak, ved siden av og foran dem hele veien, i det som til tider føles som en skrekkfilm, et dataspill og en storslagen krigssimulator. Følelsen av paranoia smitter, og snart begynner vi å saumfare bilderuten etter potensielle farer mens vi sitter i helspenn. Sam Mendes iscenesetter noen helt vanvittige øyeblikk her: deriblant en panisk flukt ut av en bunker som kollapser, et flykrasj og en vill jakt gjennom ruinene av en fransk landsby i nattemørket, bare opplyst av gule fosforlys.

«1917» føles som en naturlig fortsettelse av Peter Jacksons gripende dokumentar «They Shall Not Grow Old» (2018), som restaurerte autentiske dokumentaropptak fra blant annet skyttergravene i Ingenmannsland. Mendes bygger videre på arbeidet til folk som Alfred Hitchcock («Rope»), Stanley Kubrick («Paths of Glory»), Joe Wright («Atonement») og Peter Weir («Gallipoli») her, men har skapt en stor filmopplevelse som matcher dem alle sammen.