Danske Jesper Christensen kunne ikke vært mer perfekt i rollen som Haakon VII.

En medrivende historietime

Erik Poppes film «Kongens nei» er blitt en effektiv og svært menneskelig skildring av Norgeshistoriens viktigste «nei».

 

5

DRAMA

«Kongens nei»

Regi: Erik Poppe

Norge, 2016

Det er stor fallhøyde når man velger å gjenfortelle historier som for all overskuelig framtid har bidratt til å forme nordmenns selvinnsikt og verdigrunnlag. Det har vi tidligere sett gjennom filmer som «Max Manus» og «Kon-Tiki», som begge ble gjenstand for debatt om historisk forankring. Ikke dermed sagt Erik Poppes «Kongens nei» vil unngå diskusjon, der den griper kjernen i skjebnedøgnene da Hitler-Tyskland invaderte Norge.

De historiske hendelsene er urokkelige: Forvirringen i det norske statsapparatet, senkingen av «Blücher» utenfor Oscarsborg natten til 9. april 1940, den tyske sendemann Braüers parallelle løp i favør av diplomatiet, Quislings statskupp, slaget på Midtskogen og endelig kong Haakon VIIs nei til Tyskland som ledet til bombingen av Nybergsund. Alt dette sys inn i en handlingsmettet og drivende fortelling. Når «Kongens nei» går utenpå det rent skjematiske, er det likevel fordi den i stor grad vektlegger det personlige. Det vil si menneskene bak valgene og da i særlig grad han som kjenner ansvaret tyngst, kong Haakon VII.

Les også: «Kongens nei» er Oscar-kandidat

«Kongens nei» er blitt en usedvanlig medrivende, berørende og effektiv historietime, en film om makt, om de som besitter den og de som har mandat til å utøve den. Slik blir en historisk film et drama som gir gjenklang også i vår tid. Hadde ikke kong Haakon satt sin egen og familiens posisjon på spill da han tok sitt endelige valg på Nybergsund, ville den norske okkupasjonshistorien – og Norge i dag – sett ganske så annerledes ut. Hva kongefamilien privat gjorde, tenkte og snakket om mens de reiste nordover fra Oslo i morgentimene 9. april, sier ikke historiebøkene noe om. Det er filmskaperens privilegium å målbære dette uten å gå på akkord med sannheten, som når Haakon og Olav i en røykepause diskuterer den da avdøde dronning Mauds evner som mor og ektefelle, eller far og sønn i de opprivende disputtene om hva som var best for Norge. Kronprinsen er utålmodig og hissig. Kongen er pragmatisk og kjenner sin plass, også som humanist og menneske slik han framstilles av en fantastisk Jesper Christensen. Men mellom dem er det også respekt og kjærlighet.

Med et unikt skuespillerensemble i de bærende rollene og med forståelse for materialet, har Erik Poppe sammen med manusforfatterne Harald Rosenløw-Eeg og Jan Trygve Røyneland skapt et stykke fiksjon som gir et troverdig blikk inn i et sinn som maktet å formulere evig gjeldende moralske verdier.

Les også: Setter sin lit til kongen

Jesper Christensen i rollen som kong Haakon er ikke bare en fysisk gestalt av rang, men formidler med smerte og trøtthet all den tvilen og de konsekvensene hans avgjørelser får i løpet av disse timene. Han menneskeliggjør en autoritær skikkelse gjennom små innblikk i hans relasjon til sønnen, svigerdatteren og barnebarna. Karl Markovics («Falskmyntnerne i Sachsenhausen») som Braüer gir en sterk framstilling av en mann vi vet lite om, mens Anders Baasmo Christiansen har en moderne tilnærming til Olavs temperament. Dette gjør at han står ikke bare stødig i rollen, men også i formidlingen av den indre dramatikken i Olav-skikkelsen til et moderne norsk publikum. Denne «løssluppenheten» er åpenbart en bevisst avveielse, som gjør at også Tuva Novotny som kronprinsesse Märtha menneskeliggjøres og ansvarliggjøres utover den forventede etiketten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I de øvrige birollene har Poppe funnet skuespillere som føles overraskende, gode og riktige ut fra tidskoloritt og rang, som gjør det mulig å spille ulike personligheter opp mot hverandre. Visuelt bærer «Kongens nei» mange av Poppes kjennetegn. Det gjør filmen egenartet, «skitten» og uten den glatte fernissen som ofte preger periodedramaer. Klipping (Einar Egeland) og foto (John Christian Rosenlund) skrur sammen en knyttneve med slående spenning tross noen åpenbare tekniske snarveier. Hver for seg er den voldsomme senkingen av «Blücher» og skildringen av hvordan en menig blir truffet under kamphandlingene på Midtskogen, stor filmkunst både psykologisk og billedlig. Men det er måten bruddstykker og handling sys sammen på som virkelig imponerer, hvordan vi følger menneskene i dramaet mens for eksempel nyhetssendinger og taler – også kongens egen – utfolder seg som et lydspor over begivenhetene. Den første halvdelen imponerer mest, før transportetappene mot slutten som kan tyde på at Poppe har vektlagt dramaets første timer sterkest.

Les også: Hun er norsk films nye stjerne

Filmskaperne er påpasselige med å understreke at filmen er inspirert av Alf R. Jacobsens bok om kongefamiliens og regjeringens dramatiske flukt fra hovedstaden i aprildagene i 1940. Det er en fiksjonsfilm, men rammene rundt og de historiske foreleggene ligger så nær virkeligheten at «Kongens nei» blir et historisk dokument som vil kunne bidra til at nye generasjoner får innsikt i en for Norgeshistorien avgjørende hendelse. Det blitt en film som følger dramatikkens puls til punkt og prikke, hvor glimrende håndverk støtter en kunstnerisk visjon som uavhengig av tema gjør «Kongens nei» til en bragd.