Film

En fryd å følge

Det norske filmåret starter med bekreftelsen på et udiskutabelt talent. Hva mer må til for at norsk film offisielt skal skjønne hva Henrik Martin Dahlsbakken er god for?

Dagsavisen anmelder

4

FILM

«Rett vest»

Regi: Henrik Martin Dahlsbakken

Norge, 2018

Regissøren, manusforfatteren og produsenten bak filmer som «Cave», «Å vende tilbake» og «Sensommer», har gitt oss en ny film hvor han igjen viser at han behersker det helt store spekteret av sjangre. «Rett vest» er en stemningsfull roadmovie med lune emosjonelle kurver, preget av originalitet og en grunnleggende tematikk vi kjenner fra Dahlsbakkens øvrige filmer. Igjen imponerer han med et særegent øye for personligheter, detaljer og atmosfære, men får ikke helt sydd sammen en historie som matcher den cinematiske fingerspissfølelsen han utviser når det kommer til håndverk og fortellervilje.

Les intervju med Henrik Martin Dahlsbakken: Vil ta norsk sjangerfilm videre

Det handler om en voksen sønn og hans far som gjenopplever den nærheten de åpenbart har hatt hele tida gjennom å reise over fjellet vestover som en hyllest til tapet av henholdsvis mor og kone (Birgitte Victoria Svendsen). Kasper (Benjamin Helstad) har en svart dag på jobben, mens faren Georg Margrethe (Ingar Helge Gimle) i det hele tatt har det temmelig svart. Redningen opp fra den bratt nedadgående spiralen de begge er på vei, blir å kjøre i familiens gamle motorsykkel med sidevogn fra Oslo til Ona fyr for å representere moren i NM i quilting. Kasper i bikerjakke i sidevognen, faren i minkpels og parykk, som Georg Margrethe og med en letthet i bevegelsene som speiler hans fortid som ballettdanser, noe også filmens intro på nydelig vis indikerer før vi vet noe som helst om historien.

Les også anmeldelse av Sensommer: Knugende mystikk

At faren er transvestitt blir et synlig poeng i filmen, men aldri outrert eller gjennomdiskutert. Det uuttalte normale i det originale og sterkt selvstendige er et trekk ved flere av Dahlsbakkens rollefigurer – både i denne filmen og andre – som gjør historiene hans sterke og uten påtatt forskjønnelse. I «Rett vest» blir reisen til de to en utforskning i individualitet, presentert episodisk og helt klart egnet til å skape en godhetsfølelse med lett komedieskjær uten at det på noe tidspunkt nærmer seg farsen som form. Derimot er det varmen mennesker imellom Dahlsbakken både finner og vektlegger.

Les også: Færre så norsk film på kino i fjor

Som i alle roadmovier er ikke målet hovedhensikten, og det er gjennom episodene historien rulles opp. Det er her «Rett vest» får motortrøbbel. I seg selv utgjør disse episodene en oppvisning i gode anslag, Her er en gammelkjæreste av faren med mannen i rullestol (Anne Krigsvoll og Reidar Sørensen), en landsens karikert lensmann (Per Schaanning), en klisjéprekende rektor (Trine Wiggen), en kaotisk småbarnsfamilie (Henrik Mestad og Ine Jansen) og Bente Børsum – som hadde hovedrollen i «Sensommer» – som fyrbestyrer. Men ikke alle episodene fullføres verken hva gjelder konsekvens eller berettigelse. Rammehistorien derimot, der Iben Akerlie spiller en framtredende rolle som en av tre jenter de møter på veien (de to andre spilles av Inga Ibsdotter Lilleaas og Tuva Børgedotter Larsen), turneres med fin hånd. Her skapes grunnlaget for den «feelgood»-følelsen regissøren er ute etter. Listen over skuespillere er tilsvarende imponerende, og i øyeblikk leverer enkelte – særlig Sørensen, Krigsvoll og Svendsen, små glimt av gull. Sistnevnte opptrer i tilbakeblikk som gir hovedpersonene emosjonell tyngde og nostalgisk koloritt.

Les også: Bergtatt av talentet

Benjamin Helstad og Ingar Helge Gimle er etter hvert «fast inventar» i Dahlsbakkens filmer, og de bærer lett hele produksjonen med rett og slett nydelig skuespill selv om historien skurrer. Særlig Gimle har utviklet sin rolle med respekt og finstemt overskudd, og leverer sin rollefigur med fascinerende nærvær. Alle sentrale skuespillerne, Akerlie inkludert, viser hvorfor Dahlsbakken tross få økonomiske ressurser kan stable på beina et rollegalleri hvilken som helst annen regissør kan bli misunnelig på. Han gir store rom for utfoldelse og for å dyrke de ørsmå, men avgjørende detaljene. I tillegg fungerer blant andre Bendik Brænnes musikkbidrag og fotograf Oskar Dahlsbakken som sentrale formgivere med solide bidrag til nettopp den varme og behagelig dvelende stemningen filmen hviler i.

En god film må ikke ha det enestående som utgangspunkt, det har Dahlsbakken bevist mange ganger allerede. Hvor mange ganger han må bevise det før han får offentlig utviklings- og produksjonsstøtte må gudene vite, men det ville gitt han mulighet til å særlig konsentrere seg om manus og relevans, de leddene som gjør at «Rett vest» kommer en mil eller to for kort. Uansett er det en fryd å følge han på veien mot det mesterverket han åpenbart har i seg.