En fantastisk fiskefantasy

6

Drama

«The Shape of Water»

Regi: Guillermo del Toro

USA, 2017

Ikke noe utenom det vanlige her. Bare en helt ordinær kjærlighetshistorie om en stum, kvinnelig vaskehjelp som forelsker seg hodestups i et fiskemonster som spiser katter. For i all sin entusiasme for gotiske grøss forblir Guillermo del Toro en romantiker med bløtt hjerte, og «The Shape of Water» er hans mest følelsesladede fantasi så langt.

Dessuten en av hans aller beste; en særegen visjon bare han kunne ha iscenesatt. Filmen ble tildelt Gulløven etter verdenspremieren i Venezia i fjor, og gjorde storeslem under årets Oscar-løp, der «The Shape of Water» har sanket imponerende 13 nominasjoner – for blant annet beste film, regi, manus og kvinnelige hovedrolleinnehaver.

Guillermo del Toro har selv beskrevet dette lidenskapsprosjektet som «et eventyr for turbulente tider», og er drevet av hans barndomsromanse med Universals klassiske monsterfilmer. På et tidspunkt skulle del Toro regissere en planlagt nyinnspilling av «Creature from the Black Lagoon» (1954), men fikk sparken av studioet etter at han insisterte på at monsteret skulle lykkes i å finne kjærligheten.

Han forteller omtrent samme historie i «The Shape of Water», men man kan like gjerne se dette som en ny «Skjønnheten og udyret», eller eventuelt en «Hellboy»-prequel om Abe Sapiens forhistorie. Året er 1962, og Elisa Esposito (Sally Hawkins) jobber kveldsskiftet som vaskehjelp på et topphemmelig, statsdrevet laboratorium i Baltimore.

En dag mottar laboratoriet en svær vanntank med en amfibieskapning (portrettert av del Toros faste samarbeidspartner Doug Jones) fisket opp fra en elv i Amazonas, der den ble dyrket som en gud av befolkningen i området. Elisa har vært stum siden hun ble funnet i skogen som baby, så på mange måter er hun like isolert, annerledes og ensom som skapningen i vanntanken.

De stiller på lik linje, og ser det beste i hverandre. Kommuniserer med hjelp av tegnspråk og jazzmusikk. Danner et nært bånd, som gradvis blir veldig nært. I mellomtiden utsettes amfibiemannen for hjerteskjærende tortur og lidelser i regi av den sosiopatiske statsbyråkraten Strickland (Michael Shannon), som er fast bestemt på at dette ugudelige udyret kan hjelpe USA med å vinne den kalde krigen.

Elisa bestemmer seg for å redde fiskemannen, før han ender på obduksjonsbordet til Strickland. Hun rekrutterer hjelp av naboen Giles (Richard Jenkins), kollegaen Zelda (Octavia Spencer) samt forskeren Hoffstetler (Michael Stuhlbarg) – og smugler fiskemannen hjem til hybelleiligheten sin.

Noe som bare blir begynnelsen på en veldig vakker kjærlighetshistorie. Jo, virkelig. «The Shape of Water» høres totalt bisarr ut på papiret, men er ren magi på stort lerret. Et rørende hjertevarmt eventyr, som i likhet med «Pans labyrint» utspiller seg i en veldig hjertekald verden.

En verden full av hat, fordommer, irrasjonell fanatisme og ren ondskap, som samtidig har en så enorm kapasitet for skjønnhet, sjenerøsitet og kjærlighet.

Som vanlig er Guillermo del Toro drevet av dypt personlige besettelser og mye popkultur-nostalgi, men dette er en mer moden film – som for en sjelden gangs skyld ikke er fortalt fra et barns perspektiv. Man kunne nesten tro at den evige guttungen del Toro har vokst opp. Det skjer brutale, nattsvarte ting her, som understreker at dette på ingen måte er en familiefilm. «The Shape of Water» utforsker ukonvensjonell seksualitet, religiøst hykleri, konservativ politikk, diskriminering av minoriteter og mørket i Amerikas hjerte. Michael Shannon rollefigur Strickland ser ut til å representere USAs styggeste impulser; en paranoid, sadistisk, «rettroende» tyrann som gravis totalt mister kontrollen i takt med frustrasjonene.

Du kan bare ta et raskt blikk på rollelista for å skjønne at del Toro har besatt rollene med førsteklasses skuespillere, som alle på sitt vis er helt fenomenale. Sally Hawkins’ uttrykksfulle, sårbare ansikt er allerede som skapt for stumfilm, og i «The Shape of Water» må hun formidle en regnbue full av følelser uten å si et ord. Hun har aldri vært bedre. Dette er virkelig en bemerkelsesverdig film fra en virkelig bemerkelsesverdig filmskaper, som trolig har laget sin sterkeste og mest særegne film siden «Pans labyrint». En film vi virkelig burde være takknemlige for, mens vi drømmer om å kunne leve i den samme eventyrverdenen som Guillermo del Toro gjør.