Film

«En dommers dilemma»: Dømt til dårlig samvittighet

Emma Thompson er det store lyspunktet i et sofistikert og skrekkelig dannet drama om moralske dilemmaer.

Dagsavisen anmelder

3

DRAMA

«En dommers dilemma»

Regi: Richard Eyre

Eng. - 2017

«En dommers dilemma» er basert på romanen av Ian McEwan, som også har skrevet filmens manus. Den britiske høyesterettsdommeren Fiona Maye (Emma Thompson) har viet livet til å takle vanskelige familiesaker i den etiske gråsonen, som stadig skaper kontroverser i media. I sin siste sak må Fiona avgjøre om et par siamesiske babytvillinger skal separeres, sånn at en av dem overlever - eller om rettens skal følge de religiøse foreldrenes krav om å la Gud avgjøre deres skjebne, noe som garanterer at begge babyer vil dø. En hverdag fylt av sånne avgjørelser er en blytung byrde, særlig for en så samvittighetsfull og empatisk person som Fiona. Jobben har tatt over livet, noe som tæret hardt på ekteskapet med den akademiske ektemannen Jack (Stanley Tucci). Avstanden mellom dem har blitt større med årene, og Jack forteller at har bestemt seg for å ha et sidesprang. Helt åpenlyst, uten noen hensikter om å skille seg. Hennes reaksjon er å kaste ektemannen på dør, og skifte dørlåsen. Denne avgjørelsen blir et ekstra vanskelig dilemma for Fiona, som stadig understreker at hennes avgjørelser er basert på «lov, ikke moral».

Neste sak slenger et enda vanskeligere dilemma i fanget hennes. Syttenåringen Adam Henry (Fionn Whitehead) er innlagt på sykehuset med blodkreft, og kun en blodoverføring kan redde livet hans. Problemet er at foreldrene Kevin og Marina (Ben Chaplin og Rose Cavaliero) er fanatiske medlemmer av Jehovas Vitner, og deres religiøse overtro dikterer at blodoverføringer er en synd som besudler sjelen. Adam hevder at han deler foreldrenes tro, og er villig til å ofre livet for å behage Gud. I henhold til lovhjemmelen «The Children Act 1989» har dommer Maye autoritet til å avgjøre hva som er best for Adam frem til han er av myndig alder. Han er bare noen måneder fra å fylle atten år, og får retten til å bestemme over sitt eget liv. Så dette er på alle måter et tvilstilfelle. Fionas engasjement forsterkes av at hun selv er barnløs, og står midt oppe i en potensiell skilsmisse. Hun tar en ukonvensjonell avgjørelse, og bestemmer seg for å dra til sykehuset for å ta en samtale med Adam før dommen blir avsagt. Finne ut om gutten er i stand til å skjønne konsekvensene av handlingene sine, eller om han er hjernevasket av foreldrene. Adam viser seg å være en intelligent, kontaktsøkende sjel, som til tross for kreftsykdommen har en energi som er på grensen til manisk. Han blir umiddelbart fascinert av den karismatiske dommeren, og knytter et bånd til henne som vekker urovekkende dype følelser.

Det er lett å tro at «En dommers dilemma» kommer til å bli et tradisjonelt rettsdrama, men mesteparten av filmen fokuserer på Fionas hverdag utenfor høyesteretten. Dette er en sofistikert overklasseverden der velstående mennesker i sin beste alder spiller klassisk musikk i smakfullt innredede leiligheter, diskuterer Yeats-poesi, spiser kanapeer og diskuterer etiske dilemmaer over en gin og tonic før de kler seg opp i finstas for å gå i operaen. Den typen film der det følelsesmessige klimakset er en uventet fremføring av den irske folkesangen «Down the Salley Gardens» foran et publikum i kjole og smoking. Det er en rigid, formell stivhet over regien til Richard Eyre, som utvilsomt føler seg veldig hjemme i dette miljøet. Han er bedre kjent som Sir. Richard Charles Hastings Eyre; en 75 år gammel veteran i den britiske kultureliten med en rekke utmerkelser fra det britiske kongehuset, fortid som operaregissør og direktør for Royal National Theatre. Så ikke nødvendigvis en filmskaper man ville beskrive som direkte løs i snippen, noe tidligere filmer som «Iris» (2001), «Notes on a Scandal» (2006) og «The Other Woman» (2008) også bar preg av. Men selv om Sir Richard holder oss på avmålt avstand, drar Emma Thompsons empatiske nærvær oss allikevel inn i filmen. Hun holder oss interessert hele veien og er totalt troverdig i en historie som gradvis føles mindre og mindre plausibel.