Visuelt sett er «Warcraft» solid, med imponerende dataeffekter.

En brukbar begynnelse

Det tok mange år før superheltene ble tatt på alvor av den amerikanske filmbransjen. Nå ser det endelig ut til at produsentene har begynt å ta dataspillene seriøst.

 

4

SCI-FI

«Warcraft: The Beginning»

Regi: Duncan Jones

USA, 2016

Det første og viktigste skrittet er å behandle målgruppen og kildematerialet med respekt. Det andre skrittet: å investere tilstrekkelige ressurser for å kunne fortelle historien uten kompromisser. Det tredje: å overlate regien til en entusiast som faktisk har et forhold til kildematerialet, og ikke bare en musikkvideoregissør på jakt etter en klekkelig lønningspose (eller Uwe Boll). I dette tilfellet Duncan Jones («Moon», «Source Code»), en dyktig filmskaper som ellers er mest kjent for å være sønnen til nylig avdøde David Bowie. Så i oppløpet har «Warcraft» gjort mye riktig.

Jones har ikke filmatisert Blizzard Entertainments enormt populære MMORPG-spill «World of Warcraft» her, men har dratt mesteparten av rammehistorien fra strategispillet «Warcraft: Orcs & Humans» (1994), samt «Warcraft»-romanene «The Last Guardian» og «Rise of the Horde». Befolkningen i Azeroth har i langt tid levd i harmoni under den vise kongen llane Wrynn (Dominic Cooper), men en ny invasjonsmakt truer freden. En horde med orker har brutt seg inn i kongedømmet gjennom en magisk portal, skapt av den mektige trollmannen Gul’dan (Daniel Wu).

Hans mørke Fel-magi krever imidlertid livskraften fra lokalbefolkningen i Azeroth, som blir tatt til fange mens orkene raserer byene deres. Menneskene er forholdsvis hjelpeløse overfor denne typen frontalangrep, men i hovedstaden Stomwind legger kong Wrynn opp en slagplan, med hjelp av sin trofaste hærfører/svigerbror Anduin Lothar (Travis Fimmel). Første punkt på dagsordenen er å oppsøke vokteren Medivh (Ben Foster), en magimester ingen har sett snurten av de siste seks årene. På veien slår Lothar seg sammen med den unge magistudenten Khadgar (Ben Schnetzer), og de får uventet hjelp av halvblods-orken Garona (Paula Patton) – en sensuell She-Hulk utstyrt med fjollete løstenner. «Warcraft» lar oss ikke riktig bli godt nok kjent med disse personene til å legitimere de tette båndene som knyttes mellom dem, men gjør til gjengjeld en bra jobb i skildringene av orkene. Trolig det beste eksempelet på sømløs motion-capture-teknologi siden «Dawn of the Planet of the Apes», som er såpass livaktig at vi glemmer at orkene til dels er skapt på data. De er enorme, barbariske beist, som har kommet til Azeroth fordi Fel-magien har drept alt liv på deres egen planet. Orkene er allikevel ingen homogen masse, men en sivilisasjon bestående av distinktive klaner. Den sympatiske Frostwolf-høvdingen Durotan (Toby Kebbel) frykter at den største trusselen mot orkenes framtid er deres lumske leder Gul’dan, og tar kontakt med menneskene i et forsøk på å iscenesette et opprør. Han har en kone og nyfødt sønn å tenke på, og er villig til å gjøre alt for å gi dem en trygg tilværelse.

Duncan Jones har en rikholdig fantasy-mytologi å utforske her, og et bredt utvalg av fargerike rollefigurer. Visuelt sett er «Warcraft» helt solid, og mesteparten av budsjettet på 160 millioner dollar ser ut til å ha gått med på de høvelig imponerende dataeffektene – som er supplert av alltid pålitelige ILM.

En av de mindre utgiftspostene er trolig rollelista, som til stor del består av rutinerte karakterskuespillere og TV-veteraner. Ingen stjernenavn her, og ingen av dem har tidligere båret en kostbar storproduksjon som dette. Ingen av dem etterlater et sterkt inntrykk. Den australske hovedrolleinnehaveren Travis Fimmel er mest kjent fra TV-serien «Vikings», mens Dominic Cooper og Ruth Negga for tida er aktuelle i «Preacher».

Som historiefortelling er dette mindre imponerende, dialogen blir i overkant pompøs, tørr og oppstyltet. Verdensbyggingen beveger seg sjeldent hinsides det stereotypiske, og de fleste fantasy-klisjeene er på plass. Noe må allikevel innrømmes: undertegnede har skrevet om dataspill nesten like lenge som jeg har anmeldt film, men har aldri testet ut «Warcraft»-serien – så dette er et perspektiv fra utsiden. Også et perspektiv i flatt format, siden pressevisningen ikke var i 3D. Det er dermed et åpent spørsmål om de tredimensjonale effektene beriker eller forminsker filmopplevelsen, men klok av skade mistenker jeg at 3D vil tilføre dette eventyret fint lite.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

Jeg har ingen forutsetning for å forutsi hvordan filmen vil fungere for dem som har tilbrakt betydelige deler av livet i denne spillverdenen, selv om «Warcraft» åpenbart er krydret med en masse påskeegg for fansen. Dette fungerer i alle fall helt brukbart som en underholdende, generisk hard fantasy-fortelling. Filmen bygger opp mytologien sin på en høvelig lettfattelig måte, introduserer en rekke distinkte personligheter og skapninger (selv om det kan være litt vrient å skille de dataanimerte orkene fra hverandre i kampens hete) – og kartlegger den gryende konflikten mellom orker og mennesker med noen interessante grånyanser.

Det er imidlertid en god grunn til at filmen har fått undertittelen «The Beginning» her hjemme. Dette er bare begynnelsen på en historie Blizzard har ambisjoner om å hale ut i en filmtrilogi, så en rekke spørsmål forblir ubesvart. Til de grader at dette minner mest om en kostbar pilotepisode til en kabelserie. En lovende begynnelse, men ingen helhetlig historie. Noen sentrale figurer forsvinner sporløst og fint lite løser seg til slutt. Det gjenstår å se om «Warcraft» tjener inn tilstrekkelig med penger til å legitimere en oppfølger, men personlig ser jeg gjerne en fortsettelse.