«Havet brenner» vill vært en sterkere dokumentarfilm hvis Gianfranco Rosi var mindre opptatt av å være poetisk kunstner og mer opptatt av å formidle konkret informasjon.

En bønn om empati

«Havet brenner» er flyktningkrisen skildret av en passiv tilskuer, som holder seg på avstand og lar publikum trekke konklusjonene.

 

4

DOKUMENTAR

«Havet brenner»

Regi: Gianfranco Roti

Italia, 2016

Hvor mye man får ut av Gianfranco Rosis Gullbjørn-vinnende dokumentar «Havet brenner» står og faller på hva man føler om regissørens «sakte-TV»-tilnærming. Han bygger opp et collage av inntrykk her, ved å passivt dvele på hverdagslige scener, ofte fanget opp i lange tagninger med statisk kamera. Hver bit er en del av en helhet som prøver å si noe om avstanden mellom mennesker, om empati og om likeverd. Om hvordan tusenvis av båtflyktninger dør på sjøen, mens middagsbordene blir dekket på land av fastboende som ikke aner noe om hva som skjer utenfor dørstokken deres. Dokumentarfilmskaperen Gianfranco Rosi tilbragte et drøyt år på den døsige, italienske middelhavsøya Lampedusa - som befinner seg 113 kilometer fra den afrikanske kysten, og dermed er et selvskrevet mål for desperate båtflyktninger. Rundt 400.000 mennesker fra bl.a. Syria, Eritrea og Nigeria har risikert livene sine for en sjanse til å komme seg i trygghet her, stuet sammen som sild i motorbåter under forhold som bringer tankene til fortidens slaveskip. Av dem har over 15.000 flyktninger mistet livet så langt.

«Havet brenner» («Fuocoamare») skildrer denne humanitære krisen fra flere forskjellige synsvinkler. Fra redningsmannskapet i kystvakten; som mottar paniske nødmeldinger med foruroligende mangel på empati, plukker opp overlevende med nøytral likegyldighet og plasserer flykningene i leire. Vi får sporadiske scener av tilstandene som møter de «heldige» flyktningene som kommer helskinnet frem til Lampedusa, men ingen informasjon om hva som deretter skjer med dem. Sånn sett fungerer «Havet brenner» glimrende i tandem med Jonas Carpignanos «Middelhavet», som var å se på kino tidligere i år. Regissør Gianfranco Rosi filmer en gruppe ungdommer som synger lovsang om hvor takknemlige de er for å ha overlevd ferden gjennom Sahara (der «mange ble voldtatt og drept»), via Libya («et dårlig sted der IS styrer») og til slutt ut på sjøen. Nitti mennesker gikk om bord, og bare tretti forlot båten levende. Gud er sannelig god. Ellers nøyer Rosi seg med å la flykningenes ansikter fortelle historien; fjes preget av sjokk, utmattelse, posttraumatisk stress og bunnløs fortvilelse. Men det er bare litt av hva «Havet brenner» fokuserer på. Filmen vier enda mer tid til å kartlegge hverdagslivet på Lampedusa, personifisert av Samuele. En rastløs tolvåring med hjemmelaget sprettert, som herjer rundt på øya sammen med en jevnaldrende kompis. Mestepartene av lekene deres sirkler rundt voldsomheter.

De kutter ansikter i kaktuser, og peprer dem med steiner og kinaputter. Prøver å skade fugler, og Samuele later stadig som om han skyter med automatvåpen. Han er muligens på god vei til å bli et problembarn, men ser ut til å ha et nært forhold til bestemoren Maria, som forteller om krigens dager, og til faren som prøver å lære ham om livet som sjømann. Samuele viser seg å ha et dovent øye og må gå med spesialbriller for å rette opp synet, noe som medfører at han ikke lengre treffer noe med spretterten sin. Disse scenene er muligens inkludert på grunn symbolverdien, men det er usikkert hva Rosi egentlig ønsker å si om italienernes manglende gangsyn. Akkurat hva som gir Samuele en sånn indre uro er tilsvarende vanskelig å si, og «Havet brenner» lar spørsmålet stå åpent. Innimellom får vi møte en programleder på en lokal radiostasjon, som tar imot sangønsker fra lytterne. For det meste banale, sicilianske svisker om det romantiske livet på sjøen, som virker desto mer absurde i forhold til båtflyktningenes traumatiske utfordringer.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

Gianfranco Rosi setter ikke det vi ser inn i noen sammenheng og gjør få forsøk på å ha noen dialog med folkene han møter. Rosi bare retter kamera mot det han ser, og fanger opp stemninger. Han finner noen virkelig innsiktsfulle øyeblikk som setter sine spor, sammen med en god del øyeblikk som unektelig kunne ha vært strammet grådig inn under redigeringen. Den eneste som får muligheten til å uttrykke utvetydige meninger er legen Pietro Bartolo, som behandler flykningene på øya. Mange av dem er preget av stygge brannskader etter å ha ligget flere dager i saltvann og etsende drivstoff. Han er rystet over den allmenne apatien over lidelsene som omgir dem; og understreker at det er vår plikt å hjelpe disse menneskene. «Havet brenner» sparer de mest opprørende øyeblikkene til slutt, mens kystvakten drar bevisstløse flyktninger ned i en redningsbåt, dehydrerte og klynkende. Noen av dem tilsynelatende døende. Andre er for lengst døde; stabler av lik ligger henslengt under dekk. Opprørende greier som vil berøre alle, men dette ville allikevel ha vært en sterkere dokumentarfilm hvis Gianfranco Rosi var mindre opptatt av å være en poetisk kunstner – og mer opptatt av å formidle konkret informasjon. Jeg vil ikke klandre noen for å miste tålmodigheten under de lange tagningene av hverdagslige sysler, mens en bestemor rer opp sengen sin flere minutter i strekk eller dekker middagsbordet foran et statisk kamera. Samlet tegner allikevel disse scenene et detaljert bilde av hverdagen på øya, og bygger opp kontrastene til båtflyktningenes kamp for tilværelsen. Hvis alle mennesker er like mye verdt, hvordan har vi endt opp her?