Ingrid Olava som læreren og Tindra Hillestad Pack som Storm i «The Rules for Everything», multikunst neren Kim Hiorthøys debut som langfilmregissør.

En Askeladden i norsk film

Kim Hiorthøys «The Rules For Everything» er en velkommen og etterlengtet vill blomst i den norske filmfloraen.

 

4

DRAMA/KOMEDIE

«The Rules For Everything»

Regi: Kim Hiorthøy

Norge, 2017

«The Rules For Everything» er multikunstneren Kim Hiorthøys spillefilmdebut som regissør, og idémessig kjenner vi igjen mye fra det han har gjort tidligere, enten det er tegninger, illustrasjoner, litteratur, scenekunst, videoer, musikk, filmatiske prosjekter og installasjoner – fra det småabsurde, spillende spinnville og innfallsrike, til det symbolske og strukturerte, slik fotografiet han sto bak på Dag Johan Haugeruds «Som du ser meg». Hiorthøy er som Askeladden, plukker med seg alt og alle han finner på veien uten øyensynlig mening, men når han er framme ved målet vet han nøyaktig hvordan han skal bruke fangsten. I «The Rules For Everything» er det reglene for alt som holder verden samlet, kaoset til tross. Men det er utfordringene ved å skjønne reglene underveis som utgjør historien. Alt Hiorthøy har funnet underveis blir en vesentlig del av formspråket.

Storm er 10 år, en vitebegjærlig, filosoferende jente, som spiller sjakk med faren og fabulerer rundt livet, både i det nære og hverdagslige og i det store. Morens tanke på elskerinnen til Storms far blir ikke mindre absurd ut fra den situasjonen hun og datteren havner i, en sorg- og sinneprosess som de begge takler på hvert sitt vis. Storm gjennom sin egen tolkning av reglene som holder tilværelsen samlet. Moren gjennom å finne et fotfeste hun har mistet. Hennes yrke er regissør, «den beste av dem alle», og når hun mister grepet faller alt ikke bare rundt henne, men også evnen til å se sine nærmeste. Innesluttet hver for seg møter de individer som langsomt åpner opp for lyset. For Storm er det en lærer (Ingrid Olava), for moren en selvhjelpsterapeut av det ambisiøst ubehjelpelige slaget. Sammen famler de seg fram mot en befrielse.

Storm spilles av Tindra Hillestad Pack, som gir fortellingen den rette blandingen av besluttsomhet og undring. Britiske Natalie Press («Red Road», «Bleak House», «Summer Of Everything») i rollen som moren Agnes vil være kjent for mange. Press målbærer den frustrasjonsdrevne absurditeten som kjennetegner filmen, den som bæres visuelt av formvalgene. Her er en overflatemessig fragmentarisk lek med impulser, følelser, motsetninger, ting og tang, og handlingen blir mest en ramme for Hiorthøys lek med bestanddelene, en fordypning i noen av våre mest allmenne empatiske mekanismer og selvsagtheter gjort på et vis som understreker hvilke kunstneriske muligheter filmen kan romme.

Å se «The Rules For Everything» er litt som å se en 8mm-film flagre forbi på lerretet i litt for stor hastighet, der man kun sanser bruddstykkene. Estetikken gir også andre fornemmelser av noe nostalgisk, noe som er forbi, lik falmede bilder, filmfragmenter og illustrasjoner, brune, beige og grågule som minner fra et 70-tallsbilde som har stått innrammet på en kommode hvor sola har nådd til. I sammenhengen utfordrer han også med formatet og billedutsnittet, som mest av alt likner snapshots med gammelt Kodak-kamera der menneskene er kuttet i brysthøyde og bakgrunn og himmel krever oppmerksomhet, som for å illustrere at ikke personene det gjelder er helt på plass i virkelugheten.

I Hiorthøys kunst og i hans og Erlend Loes samarbeider langt tilbake, kunne noe av den samme estetikken være å betrakte som ironi på lekende alvor. Nå er humoren, både lun og abrupt, et helhetlig bærende element hvor den ikke lenger trenger beskyttelse av ironien. Sammenlagt blir det uansett en film om sorg og død. På «8mm-rullen» finnes alt det man kan fange og forsøke å sette sammen til en helhet med mening. Slik blir formspråket et speilbilde på karakterenes indre kamp, enten det er barnets forsøk på å forstå verden eller en voksens kamp mot undergangen og det uunngåelige, det at vi alle skal dø. Nå, i morgen eller om lenge.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

Det siste hviler over hele filmen i alt og alle, både som en frykt som må overvinnes og bokstavelig talt som en sjakkduell, levendegjort i «The Rules For Everything»s egen samhandling med filmklippene fra Ingmar Bergmans «Det sjunde inseglet» der den dødsdømte ridderen spiller sjakk med Døden om å få leve. Disse innklippede scenene finner sin plass blant minnene fra lærebøkene og opplysningsfilmenes tidsalder, også en av dem om sjakk. I dette wunderkammeret av detaljer og mer eller mindre perifere bipersoner, er det historien om Agnes og terapeuten Hrovje (Pavle Heidler) som føles mest uforløst, mest som en serie tilfeldige situasjoner som bryter med filmens øvrige finstemte rytme. Likevel, i en av Bergmans scener, når Døden truer med matt, velter ridderen brikkene og unnskylder det videre spillet med at han ikke husker hvordan de sto. Men det gjør djevelen. Det samme gjør Hiorthøy. Selv når filmen er inne i sine mest heftige karuseller av klipp og lim-estetikk, eller går på repeterende tomgang, vet han hvor brikkene egentlig står. Slik blir «The Rules For Everything» en vellykket, om enn noe uforløst oppvisning i film som kunst, og i enda større grad kunst som film.