Film

«Elsk, nyt - og løp for livet!»: Smittende livsglede

Autentisk om HIV i 1990-tallets Paris.

Dagsavisen anmelder

3

DRAMA

«Elsk, nyt - og løp for livet!»

Regi: Christophe Honore

Fra. 2018

Den franske forfatteren og dramatikeren Christophe Honore har i intervjuer beskrevet filmene sine som laget for «det gode selskap». Med andre ord; ikke for allmuen, men en liten gruppe med utvalgte kunstkjennere. Nå har han laget nok en «queer film», som er såpass ufokusert at jeg ikke er i tvil om at mye er selvopplevd, og et forsøk på å bearbeide gamle minner. «Elsk, nyt - og løp for livet!» er den midterste delen i et slags multimediaprosjekt som inkluderer boken «Ton pere» og teaterstykket «Les Idoles» Alle dreier seg om tilværelsen som homofil mann i skyggen av AIDS-viruset, men er ellers frittstående historier. Historien utspiller seg i Paris i 1993, mens forfatteren Jacques Tondelli (Pierre Deladonchamps) nærmer seg førti år, og klager over at han bare har penger til IKEA-møbler. Men han har i det minste en innrammet «Querelle»-plakat på veggen, og Edith Piaf i CD-spilleren. Jacques er en selvfokusert dramadronning med skrivesperre, som fortsatt ikke har akseptert at han er HIV-positiv. Han deler foreldreansvaret for sønnen LouLou sammen med venninnen Isabelle (Sophie Letourneur), men er mest opptatt av å cruise rundt i Paris på jakt etter gutter. Jacques har et sporadisk seksuelt forhold til en rastløs gigolo, og røyker heroin med sin gode venn, nabo og tidligere elsker Mathieu (Denis Podalydes). En sindig, eldre avisredaktør som til tider er temmelig oppgitt over Jacques egoistiske oppførsel.

Les også: «Cold Pursuit»: Blodig morsomt fra snøføyka

Plottet er såpass uoversiktlig at det blir vanskelig å holde oversikten over alle boytoy-ene som svinser ut og inn i livet til Jacques. Men en skiller seg ut. Etter å ha fått seg en teaterjobb i Bretagne sniker Jacques seg inn på en kinovisning av Jane Campions «The Piano», og får øye på den betydelig yngre sjarmøren Arthur (Vincent Lacoste). En frilynt filmstudent med farskomplekser, som fortsatt befinner seg i halvveis skapet. De er umiddelbart tiltrukket som magneter, og tilbringer senere en kåt kveld sammen før veiene deres skilles midlertidig. Hjemme i Paris påtar Jacques seg ansvaret med å ta vare på den tidligere elskeren Marco (Thomas Gonzalez), som er i ferd med å dø av AIDS. En vardøger som varsler hva Jacques selv må gå igjennom i nær fremtid. I mellomtiden holder Arthur legningen sin hemmelig for familie og venner, selv om kjæresten Nadine (Adele Wismes) mistenker at han ikke er helt ærlig i forholdet deres. Arthur og Jacques brevveksler, snakker på telefonen og har et slags langdistanseforhold, men alt forandrer seg etter at Arthur plutselig kommer på besøk til Paris mens Jacques blir sykere. Det ligger i kortene hvordan dette vil ende, med tanke på at Jacques er AIDS-syk, og på et tidlig tidspunkt slår fast at han akter å begå selvmord fremfor å bli spist opp av sykdommen. Jeg tviler ikke på at dette er en autentisk skildring av hvordan det kunne fortone seg å være en homse i nittitallets Paris, men ikke nødvendigvis en skrekkelig interessant skildring.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Dette med AIDS-epidemien i homsemiljøet på nittitallet er ikke akkurat upløyd mark i «queer cinema» – som sist ble utforsket i fjorårets franske prisvinner «120 slag i minuttet». «Elsk, nyt - og løp for livet!» er dessuten en film som går tom for oksygen etter nitti minutter, men varer en halvtime til. Mye av spilletiden går med til evighetslange dialogscener mellom folk jeg definitivt ikke ville ha orket å høre på i virkeligheten, som ser ut til å tro at hvert eneste ord ut av munnen deres er kjempefascinerende. At Jacques bekymringsløst utsetter tilfeldige partnere for potensielle smitte er langt fra hans eneste usympatisk egenskap. Han kan knapt si en eneste setning uten å slenge ut litterære referanser eller referere til seg selv i tredjeperson. La gå at absolutt alle snakker som pretensiøse posører fanget i en så skrekkelig veldig fransk film. De babler ustanselig om Rimbeau, Walt Whitman og W.H. Auden, i de sporadiske pausene da de ikke snakker ustanselig om seg selv. Det er lett å anta at Arthur (som i et overtydelig øyeblikk klapper kjærlig på graven til Francois Truffaut) er et alter ego for regissør Christophe Honore, som i likhet med rollefiguren studerte film som ung homse i Rennes på nittitallet. Selve kjærlighetshistorien med Jacques er angivelig oppdiktet, så han er muligens en representant for auteuren i dag. En intellektuell forfatter som har levd et liv ikke ulikt Jacques, men selv unnslapp AIDS-epidemien som drepte flere av hans nærmeste. I så tilfelle har Honore iscenesatt en kjærlighetshistorie mellom to utgaver av seg selv, noe som er mer enn litt narsissistisk. Men samtidig en temmelig god ide. Jeg mistenker allikevel at denne historien har langt større betydning for Christophe Honore enn for oss som ikke helt passer inn i «det gode selskap».