«Inherent Vice» er betydelig mer surrealistisk enn de fleste vil være forberedt på. FOTO: SF NORGE

Ellevill psykedelisk kultklassiker

Selv på en god dag kan filmene til Paul Thomas Anderson være polariserende, men «Inherent Vice» stiller i en klasse for seg.

 

5

DRAMA

«Inherent Vice»

Regi: Paul Thomas Anderson

USA, 2014

Det som ved første øyekast så ut til å bli regissørens mest kommersielle film siden «Boogie Nights» viser seg å være hans mest eksentriske noensinne. Ingen har våget seg på å filmatisere den notorisk presseskye forfatteren Thomas Pynchon før dette, men Anderson er den rette mannen til å gjøre et hederlig forsøk. Han holder seg tett opp til romanen, men gjør (om mulig) plottet enda mer uoversiktlig. En slapstick-psykedelisk «L.A. Noir» som har dratt sin inspirasjon fra vidtspennende forbilder som «Kiss Me Deadly» (1955), «The Long Goodbye» (1973) og «Chinatown» (1974), kombinert med innrøyka frikere som Cheech & Chong og «The Fabulous Furry Freak Brothers». Tenk deg en surrealistisk eventyrblanding av «The Big Sleep» og «The Big Lebowski» så er du rundt halvveis. «Inherent Vice» er ikke så mye en sammenhengende historie, og mer et stemningsbilde av et spesifikk periode i USAs historie. Akkurat som de fleste av Paul Thomas Andersons filmer, egentlig. Året er 1970, stedet er Los Angeles og den amerikanske hippiedrømmen har blitt myrdet av Charles Manson. Den frilynte motkulturbevegelsen synger på siste verset, Vietnamkrigen fortsetter og den paranoide Nixon-æraen er i full oppblomstring.

Privatdetektiven Doc Sportello (Joaquin Phoenix) bor i en bungalow ved Gordia Beach, omslynget av en tett tåke med marihuanarøyk og dårlig kroppshygiene. En sen kveld får Doc plutselig besøk av eksdama Shasta Fay Hepworth (Katherine Watson), en gåtefull hippie-skjønnhet med triste øyne, som har tatt turen over til den straighte siden. Hun trenger hjelp til å spore opp den gifte elskeren Mickey Wolfmann (Eric Roberts), en søkkrik eiendomsutvikler som har forsvunnet sporløst etter å ha «tuned in» og «dropped out». Shasta mistenker at kona har tvangsinnlagt Mickey på et mentalsykehus, med hjelp av sin «åndelige veileder». Doc lover å etterforske saken, som viser seg å ha avgreninger til et par andre oppdrag han har på gang. Det tar ikke lang tid før Doc våkner opp i ørkenen ved siden av et lik, og blir filleristet av politidetektiven Bigfoot Bjornson (en vanvittig morsom Josh Brolin). En forknytt, fascistisk og konstant rasende hippiehater som bare får utløp for sitt homoerotiske begjær når han banker mistenkte og spiser sjokoladeglasert banan. Den godhjertede frikeren Doc røyker tette dagen lang, og har en flytende virkelighetsoppfatning i utgangspunktet. Så vi kan ikke klandre ham for å miste grepet på denne kaotiske etterforskningen veldig fort.

Som den smektende fortellerstemmen til hans klarsynte venninne Sortilege (Joanna Newsom) sier: «dette er astrologisk farefulle tider» for idealister som Doc, og lumske krefter kontrollerer skjebnen. Andre sentrale elementer i saken er en avruset saksofonist (Owen Wilson) som ikke er like død som forventet, samt en luguber tannlege (Martin Short) med sans for kokain og tenårige jenter. Ellers: en nynazistisk motorsykkelgjeng, «Pussy Eater Special», FBI-agenter som peller nese, lattergass, politimord, politivold, kommunistjakt og Ouija-brett som leder vei til nedlagte doputsalg. Alt ser ut til å ha en forbindelse med «The Golden Fang», som enten er: A) en mystisk lystbåt eid av en svartelistet skuespiller som forsvant i Bermuda-triangelen, B) et vietnamesisk heroinsyndikat/tannlegekartell eller C) en massiv konspirasjon iscenesatt av amerikanske myndigheter for å beholde kontrollen over eiendomsmarkedet i Los Angeles. Eventuelt en blanding av alle tre, eller ingen av delene. Pornodronningen Belladonna gjør et gjestespill, sammen med bl.a. Reese Witherspoon, Benicio Del Toro og (regissørens bedre halvdel) Maya Rudolph. Hvis du holder et øye med bakgrunnen i en av scenene kan du dessuten skimte selveste Thomas Pynchon, som frivillig viser seg offentlig for første gang på over førti år.

 

Det burde være overflødig å påpeke at «Inherent Vice» er leksikondefinisjonen på «far out, man!», men filmen er betydelig mer surrealistisk enn de fleste vil være forberedt på. Ser du dette med hodet fullt av sterke røykevarer er det en overhengende fare for å få skikkelig noia. «Inherent Vice» sanket to Oscar-nominasjoner (for manus og kostymedesign), men har floppet grundig på kino i USA. Lett å skjønne dem som blir frustrert, og umiddelbart melder seg ut. Det er tider da det er vanskelig å holde seg helt på bølgelengde med filmen, og «Inherent Vice» er slett ikke noe for alle. Men dette er samtidig en frydefull gavepakke for oss som er med på notene, og en umiddelbar kultklassiker som kommer til å ha lang levetid. Til tider hysterisk morsom, til tider desperat desorienterende. Et kontrollert kaos preget av Paul Thomas Andersons overlegne evner til å overraske, som trolig kunne ha vært tjue minutter kortere. To og en halv time i denne tilstanden er i lengste laget, og man føler seg en smule bakskjev lenge før filmen er over. Prøver du å holde rede på alle intrigene i «Inherent Vice» vil du falle av lasset etter veldig fort, så for å ha utbytte av filmen bør du bare lene deg tilbake, inhalere den tette stemningen og bli med på turen. «Buy the ticket, take the ride», som den salige vismannen Hunter S. Thompson engang sa.