5
DRAMA
«Eighth Grade»
Regi: Bo Burnham
USA, 2018
Alle generasjoner med utilpasse tenåringer får sin film, enten det er «Pretty in Pink» (1986), «Clueless» (1995) eller «Mean Girls» (2004). Nå får Z-generasjonen «Eighth Grade». Å være tretten år er å eksistere i en tilstand av konstant usikkerhet og pinlighet, ofte i full offentlighet. Nå mer enn noensinne i menneskehetens historie. Det er noe vi voksne stadig sier når unger ikke kan høre oss: jeg er faen meg glad at jeg ikke må vokse opp nå. Å være tenåring er alltid vanskelig, men det virker direkte skremmende i disse tider. «Eight Grade» gir oss en tidvis ubehagelig, tidvis festlig stemningsrapport om hvordan det er å vokse opp som keitete, kvisete tenåring i en tid der sosiale medier dominerer hverdagen og internett alltid har vært der.
Dette er regidebuten til den musikalske stand-up-komikeren Bo Burnham, som i tenårene gjorde seg kjent som «YouTube-sensasjon» rundt 2006. I Netflix-spesialen «Make Happy» (2016) ga Bo inntrykk av å ha blitt en amerikansk millennials-utgave av Stewart Lee, en nervebunt som var desillusjonert, frustrert og lei av sin offentlige image. De siste minuttene av «Make Happy» virket som et farvel til stand-up-karrieren, så det var naturlig at Burnham etter dette ville dra sine kreative talenter i helt andre retninger. At han regidebuterte med en av årets mest kritikerroste og prisbelønnede indie-dramaer var allikevel en overraskelse, selv om temaet er godt innenfor Burnhams komfortsone. Hans mål er nok en gang å konfrontere publikum med ubehagelige sannheter, og gjøre oss ukomfortable mens vi ler fordi vi kjenner oss igjen.
Les også: Dagsavisens kritikere kårer de beste filmene fra 2018 (+)
Kayla Day (Elsie Fisher) er veldig utilpass i sin egen kropp; keitete, kvisete, usikker, vrang, kontaktsøkende, ensom, innadvendt, engstelig, sårbar, forvirret og ofte skikkelig pinlig. Så omtrent som de fleste trettenåringer. Filmen følger Kayla under den siste uken i åttendeklasse, mens hun forbereder seg på å ta steget over til High School. I fritiden filmer Kayla YouTube-videoer på jenterommet, der hun deler visdomsord om å «være seg selv», hvor viktig det er å «ha selvtillit» og forsikrer alle om at hun egentlig er veldig morsom, pratsom og kul. Disse videoene får så godt som ingen treff, men det er åpenbart at hun lager dem mest for seg selv.
På skolen blir hun kåret til den «mest tause» eleven, og ingen ser ut til å legge merke til henne. Kayla har vokst opp med den hjerteskjærende velmenende alenefaren Mark (Josh Hamilton), som så desperat prøver å få kontakt mens datteren likegyldig planter fjeset foran mobilen og låser ham helt ute. Hun kjemper for å frigjøre seg, mens er samtidig på konstant jakt etter bekreftelse. I sjetteklasse begravet Kayla en tidskapsel med påskriften «til den kuleste jenta i verden», som nå er klar til å åpnes – og det er åpenbart at Kayla ikke har blitt den jenta hun håpet for to år siden. Hun befinner seg alltid på utsiden, sliter med sosial angst, er absolutt ikke populær og roter seg borti noen skumle situasjoner for å få seksuell oppmerksomhet av eldre gutter.
Les også anmeldelsen av «Sonja»: «Noe av det mest imponerende vi har sett en norsk skuespiller prestere» (+)
Dette kan minne en del om Todd Solondz-klassikeren «Welcome to the Dollhouse» (1995), men Bo Burnham er en langt mer sjenerøs filmskaper, som er i besittelse av så mye mer empati. Han har fortsatt timingen til en stand-up-komiker; «Eighth Grade» har en sløy sans for velobservert humor, og er ofte skikkelig morsom. Men selv om Kayla til tider oppfører seg så pinlig at man vrenger seg i stolen gjør Burnham aldri narr av henne, eller bruker oppførselen hennes for billige poenger. Han er hele veien på hennes side, og har enorm sympati for hvordan hun sliter. Det hjelper også veldig at Burnham har funnet en hovedrolleinnehaver som er hundre prosent overbevisende som keitete trettenåring. Elsie Fisher er på samme alder som Kayla, og deler sikkert flere av de samme karaktertrekkene – men er samtidig en dreven skuespiller, som blant annet var stemmeleggeren til nusselige Agnes i «Grusomme meg»-filmene. De fleste barneskuespillere i hennes sitasjon blir fort veslevoksne, men Elsie Fisher er totalt autentisk, og helt uten forsvarsmekanismer.
At «Eighth Grade» til tider blir en skikkelig ubehagelig filmopplevelse skyldes at det er så skrekkelig lett å kjenne seg igjen her. Man vil bare gi Elsie en klem, og forsikre henne om at ting vil ikke være sånn hele livet. Alt blir kanskje ikke bra, men det blir bedre. Å være tretten år går heldigvis over til slutt, selv om vi alle bærer med oss minnene av denne traumatiske tiden.