Film

Egger til grusom kamp

«Gilberts grusomme hevn» er en herlig ukorrekt norsk barnefilm med et typegalleri man ikke ser for ofte.

Dagsavisen anmelder

4

BARNEFILM

«Gilberts grusomme hevn»

Regi: Hanne Larsen

Norge, 2016

Kan inneholde spor av egg, kan det for eksempel stå på en varebeskrivelse. La oss si at det skal ikke mer til enn spor av egg før 11-åringen Gilbert i løpet av sekunder blir forandret til «Spybert», noe som ikke er spesielt ålreit om man for eksempel får servert kake i en vennebursdag og man ødelegger hele bordet – og bursdagen – med å spy ned alt og alle. Det er slik vi møter Gilbert, en helt vanlig 11-åring om man ser bort fra en galopperende eggeallergi som gjør han til hele skolens hakkekylling. Men når han flytter med familien til et nytt sted, der ingen kjenner «Spybert», kan han begynne på nytt. Tror han.

Stein Erik Lundes bok «Eggg», opprinnelig illustrert av Kim Hiorthøy, danner utgangspunktet for «Gilberts grusomme hevn». Regissør Hanne Larsen nedskalerer og omprioriterer kraftig fra originalen, men tar med seg det burleske og overdrevne inn i et filmunivers der Gilbert er hovedpersonen blant en mer eller mindre rekke småskrudde figurer, til dels karikerte og med gjenkjennelige typetrekk. Som den smått nervøse, men pragmatiske faren (herlig framstilt av «Bare» Egil Hegerberg). Den mest normale foruten Gilberts mor (svenske Frida Hallgren), er nabojenta Line (Hannah Dybvand), sentralt midtpunkt på Gilberts nye skole, som spiller ishockey og sjarmerer nykommeren i kne. Når hun ber Gilbert i bursdagen sin må mye utredes. Hvordan skal han la være å spy, og hvordan skal han overtale foreldrene til å bli igjen hjemme slik at han kan gå i bursdagen når hele familien egentlig skal reise bort uka før jul?

Les også: Forberedte seg i 16 år

Det med spyingen, eller for den saks skyld «monstertrynet» som dukker opp hvis Gilbert får egg i øynene, kan han i utgangspunktet unngå. Men han har ikke regnet med barnevakten, tante Doris. Pappas søster er en innful, manipulerende, slem og ensom hypokonder med sterke psykopatiske trekk og et løpsk tarmsystem. At Gilbert har eggeallergi, er noe hun med fryd utnytter til sin fordel. Dermed er vi i gang. Tenk Roald Dahls «Georgs magiske medisin» eller filmer som «Hjemme alene», og du nærmer deg «Gilberts grusomme hevn». Tante Doris er grenseløst utspekulert, og en ydmyket, hjerteknust og eitrende sinna Gilbert tørster etter hevn.

Det er befriende med barnefilmer som ikke følger den politisk korrekte, moralsk oppbyggende oppskriften, og som våger å være både grotesk, skummel og empatisk på samme tid. Gisken Armand spiller tante Doris, og det er en fest å se henne slippe alle bremser og hemninger og skape en figur hvor hysteriet og jævelskapen ligger latent i blikket og galskapen er rett rundt svingen, om ikke i full fart mot deg. Om slutten bærer preg av antiklimaks kan det bero på at innersvingene regissør og manusforfatter Hanne Larsen har måttet ta for å klemme inn historien på budsjett, skviser ut nyanserende elementer og ellers opplagte logiske slutninger som voksne ellers ville tatt. Samtidig kompenserer Larsen, som har regissert humorserien «Helt perfekt», med fin timing når hun låner rørende elementer fra fantasifilmer som for eksempel «Where The Wild Things Are». Filmdebutantene Simon Hobbel Rosendahl og Hannah Dybvand er med på å løfte filmens medrivende kvalitet med innlevelse og naturlighet.

Det er fartsfylt gapskratt, noen doser grøss og samtidig en lun humor og en medmenneskelig fantasi som balanserer filmens ytterpunkter for både barn og voksne. Her er Hegerberg og Hallgren katalysatorer, men Armand slipper heller ikke sårheten som Doris lider under, en desperat hig etter aksept og selskap. Vennskapet mellom Line og Gilbert er på samme vis varmt, sårt og klokt skildret, for selvsagt skjærer det seg og alt går på tverke når Gilbert foretar seg de mest tankeløse, idiotiske og patetiske ting for at ikke Line og ishockeylaget skal få vite om hans eggeallergi, egget fram av tante Doris. Men alle har sitt, noe «Gilberts grusomme hevn»s budskap formidler uten omsvøp, om det å våge å være seg selv og stole på at omgivelsene godtar deg akkurat som den du er.