4
SKREKK
«Annabelle 2»
Regi: David F. Sandberg
USA, 2017
Det finnes faktisk en ekte Annabelle-dukke, som står utstilt i en glassmonter hjemme hos den selvutnevnte spøkelsesjegeren og «demologen» Lorraine Warren. I følge henne er dukken parallellbesatt av ånden til en død jentunge ved navn Annabelle Higgins og en demon, som hun hevder har tatt livet av flere mennesker. Dukken er allikevel ikke mer demonisk enn at besøkende kunne se den i nå nedlagte «The Warrens Occult Museum» i Connecticut. I barndommen så jeg et falmet fotografi av dukken i en bok om parapsykologiske fenomener, og som lettpåvirkelig niåring var det lett å bli litt skremt. Ikke like lett som fullvoksen skeptiker, særlig hvis man vet at Ed og Lorraine Warren var profesjonelle lurendreiere drevet av religiøs fanatisme – som trolig diktet opp hele skrønen om Annabelle etter å ha sett «The Twilight Zone»-episoden «Living Doll». Virkelighetens Annabelle er uansett en tradisjonell «Raggedy Anne»-tøydukke, ikke en porselensdukke med ond flir og slemme øyne som i filmversjonen. Denne dukken dukket opp i skrekksuksessen «The Conjuring» (2013) og fikk sin egen avlegger i «Annabelle» (2014). En skuffende slapp grøsser som allikevel tjente inn over førti ganger budsjettet sitt. Med sånne summer sier det seg selv at det ville bli laget en «Annabelle 2»; en oppfølger som egentlig er en forgjenger til en avlegger av en skrekkfilmserie løst (så veldig løst!) basert på virkelige hendelser. En smule forvirrende og ikke skrekkelig lovende, men «Annabelle 2» er mye mer severdig enn forgjengeren - og betydelig bedre enn den burde være.
Historien hopper enda lengre tilbake i tid, til midten av 1950-tallet. Tolv år har passert siden ekteparet Samuel (Anthony LaPaglia) og Esther Mullins (Miranda Otto) mistet sin elskede datter Annabelle, i en tragisk bilulykke på vei hjem fra søndagsgudstjenesten. Nå har de åpnet opp det romslige hjemmet sitt for et halvt dusin foreldreløse piker, som trenger et sted å bo etter at det katolske barnehjemmet deres ble lagt ned. Den uskyldsrene, godhjertede nonnen Charlotte (Stephanie Sigman) har ansvaret for disse jentene, og flere av dem har allerede begynt å bli interessert i gutter. De yngre bestevenninnene Janice (Talitha Bateman) og Linda (Lulu Wilson) føler seg litt utstøtt, men finner støtte i hverandre. De lover å bare la seg adoptere hvis de kan flytte til en ny familie sammen, men Janice har liten tro på at hun noensinne vil finne nye foreldre. Hun er rammet av polio, og hinker rundt med benskinne og krykke. De to jentungene blir plassert i en køyeseng i systuen, der Esther Mullins i bedre tider sydde kjolene til dukkene ektemannen Samuel lagde. Nå er Esther sengeliggende med en mystisk lidelse, og et vansiret fjes dekket av en porselensmaske. Jentenes soverom befinner seg dessuten vegg i vegg med rommet til avdøde Annabelle, og Samuel gir dem streng beskjed om å aldri, noensinne, under noen omstendigheter gå inn dit. Så den første natten går selvfølgelig Janice rett inn i rommet, og finner den uhyggelige Annabelle-dukken innelåst i et garderobeskap tapetsert med bibelsider.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Herfra blir ting skummelt veldig fort, og filmen bombarderer oss med effektive skremmescener. Svenske David F. Sandberg har tatt over regien, og han har videreutviklet skrekktriksene som gjorde hans debutfilm «Lights Out» så effektiv. Manuset er uten substans, men Sandberg gjør maksimalt ut av det – med en konstant strøm av velorkestrert uhygge som tar i bruk alle de klassiske virkemidlene: lys som blafrer, dører som åpner av seg selv, knirkelyder, hemmelige rom, fugleskremsler og forvridde skikkelser som plutselig spretter frem fra mørket. Han spiller fortsatt på huleboerfrykten for hva som venter på oss når lyset slukkes, men kommer stadig opp med nye metoder for å skremme oss. Sandberg er dessuten fullt klar over at det er begrenset hvor mye spenning man kan presse ut en dukke som bare kan vri litt på hodet, så han introduserer stadig nye elementer som holder oss i uvisshet. Mens Sandberg forminsket spenningen ved å overforklare mytologien i «Lights Out», gir han absolutt ingen forsøk på å følge spillereglene i «Annabelle 2».
Sandberg ser ut til å være null interessert i religion, men må fortsatt forholde seg til «The Conjuring»-formelen. I likhet med de tidlige filmene i serien er historien fast forankret i katolsk overtro, der onde krefter kan overvinnes med hjelp av krusifiks, Bibelen, rosenkranser, vievann og himmelske krefter. «Annabelle 2» har en lynrask referanse til avleggeren «The Nun» (som kommer neste år) og ender der forgjengeren begynte, men fungerer overraskende bra som en frittstående skrekkhistorie. Dette er allikevel bare et stoppested på veien til mer uhygge: «The Conjuring 3» og avleggeren «The Crooked Man» er på vei. Gjerne for meg hvis de holder like høy kvalitet som «Annabelle 2». Jeg klarer meg fint uten søvn.