4
DRAMA
«Dumbo»
Regi: Tim Burton
USA, 2019
Det er egentlig ingen verdens grunn til at Disney burde nyinnspille studioets klassiske tegnefilmer med mye datakraft og livs levende skuespillere, rent bortsett fra at inntektene sikkert gjør aksjonærene deres smørblide. Tim Burton fortjener sin del av skylda for denne trenden, siden han kickstartet alt med sin syntetiske nyinnspilling av «Alice i Eventyrland» (2010), en film jeg hater med en lidenskap ellers forbeholdt restskatt og arrogante statsbyråkrater. At Burton denne gangen har slått seg sammen med manusforfatteren bak Michael Bays tre verste «Transformers»-filmer føles heller ikke særlig lovende, så alt i alt er «Dumbo» betydelig mer severdig enn man kunne ha fryktet. Ingen fremtidig klassiker på linje med Disney-tegnefilmen fra 1941, men en velfungerende familiefilm med verdens mest bedårende, flygende, dataanimerte elefant. Så i denne sammenhengen føles beskrivelsen «helt brukbar» som en liten triumf.
Tim Burtons «Dumbo» legitimerer sin eksistens med en ny innfallsvinkel, mørkere tone og en mer vidtspennende historie. Mens den 78 år gamle tegnefilmen varte i litt over en time, er årets versjon nesten dobbelt så lang – og mesteparten av handlingen utspiller seg etter at originalen sluttet. Ingen av dyrene snakker denne gangen, så Burton kan finte seg unna rasistiske blackface-kråker og fokusere på det han gjør best: skape sin egen eventyrverden befolket av fargerike outsidere i samfunnets ytterkant. Med litt velvilje kan man dessuten tolke filmen som et snik-oppviglersk frontalangrep på hele Disney-konsernet, som tilbake på åttitallet sparket Tim Burton på hodet ut av studioet fordi de følte at arbeidet hans var «for mørkt og dystert».
Året er 1919, og sirkusartisten Holt Farrier (Colin Farrell) vender tilbake fra første verdenskrig med en arm mindre og magre fremtidsutsikter. Holts elskede kone har dødd av influensa, og han sliter med å få kontakt med den snusfornuftige datteren Milly (Nico Parker) og sønnen Joe (Finley Hobbins). Sirkusdirektøren Max Medici (Danny DeVito) er på randen av ruin, og den eneste ledige jobben han har til Holt er som elefantpasser. Å spa elefantbæsj med bare en hånd er sannelig ikke mye moro. Men så føder sirkusets nye elefant en nusselig baby med overdimensjonerte ører, som viser seg å ha en unik evne: han kan fly. Etter en røff start får elefantbarnet navnet Dumbo, og blir en sensasjonell publikumssuksess. Der sluttet tegnefilmen (spoiler!), men Tim Burtons versjon har bare begynt. For Dumbo vekker interessen til underholdningsmogulen V. A. Vandevere (Michael Keaton), som akter å gjøre elefanten til den store attraksjonen i sin overdådige fornøyelsespark Dreamland. Han tilbyr alle i Medici-sirkuset fast jobb og trygge boliger, så lenge Dumbo er i stand til å opptre sammen med hans berømte trapesartist Colette Marchant (Eva Green). En avtale den sleske opportunisten Vandevere ikke har noen intensjoner om å holde. At Tim Burton har valgt å gjøre filmens store skurk til en lett forkledd utgave av Walt Disney er temmelig friskt. Særlig med tanke på at «Dumbo» tilfeldigvis slippes på kino en knapp uke etter at Disneys fusjonerte med Fox-studioet, og umiddelbart begynte å sparke ansatte – akkurat som Vandevere gjør med sirkusartistene i filmen.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
At Burton har klart å smugle dette syrlige budskapet under radaren til Disney-mellomsjefene er i seg selv skikkelig gøyalt, og får meg til å like filmen enda mer. Sånt til side fungerer «Dumbo» bedre enn mesteparten av Disneys nyinnspillinger, til dels fordi Tim Burton gjør noe mer enn å bare gjenskape ting vi har sett før. Alt er filmet innendørs i Pinewood-studioet, men i motsetning til «Alice i Eventyrland» har Burton bygget opp enorme sets og Art Deco-kulisser, fremfor å bare plassere skuespillerne foran et grønnlerret. Det sørger for at «Dumbo» føles mindre syntetisk, selv om en del miljøer åpenbart er digitalt bearbeidet. Burton har ikke stor tålmodighet med klissete sentimentalisme, så hans tolkning er en mer sober affære som til tider minner en del om sirkusdramaet «Water for Elephants» (2011). Siden historien ikke lengre fortelles fra dyrenes perspektiv tilbringer vi desto mer tid sammen med menneskene, men Ehren Krugers manus klarer ikke å gi dem like sterke personligheter. Rollefigurene er endimensjonale, noe som går særlig hardt utover Colin Farrell, uansett hvor sympatisk han er her. Burtons forhenværende muser Johnny Depp og Helena Bonham Carter er fraværende, men rollelista er fylt opp av gamle venner han har jobbet med tidligere. Danny DeVito er i storform som den småskrullete sirkusdirektøren Max Medici, mens Michael Keaton gir filmen en uforutsigbar villmann-energi som lurendreieren Vandevere. Det er selvfølgelig lett å forholde seg til «Dumbo» med en god porsjon kynisme, og dette blir til tider definitivt i meste laget; mens Danny Elfmans sakrale musikkspor sveller opp, og kameraet zoomer inn på det troskyldige babyfjeset til Dumbo. Den flygende elefanten er allikevel oppriktig bedårende, og i likhet med de aller fleste dyrene i filmen gjenskapt med veldig realistiske dataeffekter. Det er dessuten sympatisk at Burton legger så stor vekt på dyrevern og understreker at elefanter absolutt ikke hører hjemme i en sirkusmanesje. Regien hans føles sikrere og mer engasjert enn på flere år, men hvorvidt det skyldes Tim Burtons entusiasme for flygende elefanter eller opprørstrang mot Walt Disney skal være usagt.