5
ANIMASON
«Løvetannbarn»
Regi: Claude Barras
Sveits/Fr. - 2016
Den varsomme lo-fi-animasjonen i «Løvetannbarn» tapte til fordel for Disneys «Zootropolis», men er like fullt en vinner. Ikke minst fordi den tar opp en masse vanskelige temaer på en veldig fin måte; om barn som har blitt misbrukt, mishandlet, forsømt, utnyttet, traumatisert og etterlatt.
Du skjønner at dette kommer til å bli en animasjonsfilm litt utenom det vanlige når moren til hovedpersonen blir drept i en ølboks-relatert hjemmeulykke allerede før åpningsteksten kommer. Etter at pappaen til ni år gamle Løken dro sin vei ble moren en bitter alkoholiker, og som vanskjøttet enebarn blir han etterlatt alene etter at moren dør. Den snille politimannen Raymond sender Løken til et barnehjem langt utenfor storbyen; en helt ny tilværelse som først virker veldig truende. Mer et fengsel enn et fristed.
Løken blir umiddelbart peilet inn av bølla Simon, men etter en slåsskamp blir de gode kompiser. Ifølge Simon er alle barna her i samme båt: de er uelsket og har bare hverandre å stole på. Han peker ut de forskjellige ungene som bor her; alle skjuler dype psykologiske arr. Ahmed har begge foreldre i fengsel, Beatrice venter utålmodig på en mor som ble utvist som illegal innvandrer. Alice ble misbrukt av faren sin, mens Georgie ble vanskjøtt av en mentalt syk mamma. Løken sliter selv med skyldfølelse over å ha forårsaket morens død, men ellers er hverdagen på barnehjemmet fint. De ansatte er omtenksomme, og for første gang i livet har Løken et støtteapparat rundt seg. Det nærmeste han noensinne har vært en familie. Løken får jevnlig besøk av politimannen Raymond, og finner en potensiell kjæreste i foreldreløse Kamilla. Den nye jenta på barnehjemmet, som var vitne til en forferdelig forbrytelse - og plages av en slem tante som vil adoptere henne bare for å få kloa i sosialstønaden.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Historien er basert på en ungdomsroman av forfatteren Gilles Paris, som i 2007 også ble filmatisert for fransk TV. Det er i utgangspunktet ingenting som tilsier at «Løvetannbarn» burde være animert, men de uttrykksfulle stop-motion-dukkene forsikrer at det som kunne ha blitt en håpløst mørk historie forblir barnevennlig – uten å ofre noe av den følelsesmessige dybden. Alt dette kan høres veldig tungt ut, men «Løvetannbarn» flommer over av optimisme og empati. Den understreker hvor tilpasningsdyktige og resurssterke barn kan være, og forsikrer dem om at verden fortsatt er full av folk man kan stole på. Selv om du har blitt utsatt for vonde ting betyr det jo ikke at det er noe galt med deg. Det betyr heller ikke at du aldri vil ha det bra igjen. Pussig detalj på tampen: filmen er stødig stemmelagt på norsk, men er i tillegg tekstet for hørselshemmede. Oversettelsen ser ut til å være dratt fra en annen kilde enn dubbingen, så det som skrives korresponderer sjeldent helt med hva som blir sagt. Litt distraherende, men dette er uansett en skikkelig sympatisk og utradisjonell barnefilm for dem som føler seg litt utenfor.